Fengslende studier

Pham er ikke som andre studenter. Lånekassen gir ikke kontoen hans månedlige påfyll. Han har ikke forelesninger eller medstudenter å diskutere pensum med. Han drikker ikke fredagspils på studentpuben. Pham har leseplass i en bitte liten lesesal, i et svært murbygg bak et gigantisk gjerde. «Her sitter Pham», forteller lappen på pulten. I seks år har han sittet her – på Ila fengsel.

– Studentmiljø? Det er veldig dårlig, ler han fra stolen på besøksrommet. Det er sparsomt møblert og på størrelse med en celle. I hjørnet står en lekekasse. Lys fra utsiden presser seg mellom sprinklene.

På «Universitetet på Ila» går tre studenter. To tar økonomi, mens Pham har lest jus i halvannet år.

– Det er litt ensomt å studere alene. Jeg skulle ønske jeg hadde forelesninger, kanskje bare en gang i måneden, og medstudenter å snakke med, sier Pham.

Det kan være hardt å studere bak murene, forteller han.

– Jeg må lese mer enn de utenfor. Det krever mye selvdisiplin.

For der alle innsatte med lov i hånd kan kreve grunnskole og videregående, har ingen rett til høyere utdanning. I praksis bestemmer skoleavdelingen på det enkelte fengsel hva slags tilbud de innsatte får.

Sikkerhetsnivået er høyt på Ila. Pham får derfor ikke tilgang til viktig studentinformasjon på Internett. Skal han på forelesning, må han ha følge av to betjenter. Slikt har ikke Justisdepartementet- og politidepartementet råd til.

Pham har ingen å henvende seg til når han har spørsmål til pensum.

– Men jeg er heldig. Hvert år jobber jusstudenter som sommervikarer her. Lurer jeg på noe fra pensum, spør jeg dem, forteller Pham.

Hos Lånekassen er det heller ingen ting å hente. Og Pham måtte gå mange runder med Aetat før han til slutt ble tilgodesett med noen tusenlapper til skolebøker.

– Jeg føler at systemet svikter. Over alt møter jeg holdningen «hvorfor skal vi finansiere utdannelsen til disse menneskene?». Du får støtte til kurs og skolegang som er nødvendig for å få jobb senere. Men du trenger ikke universitetsutdanning for å få jobb. Det er synd det er slik, når poenget med soningen er å rehabilitering, sier han alvorlig.

Innsatte med universitetsfag er sjeldne fengselsfugler. I 2002 tok 45 av snaue 3000 fanger en eller flere eksamener på høyere nivå , viser statistikk fra Fylkesmannen i Hordaland (tidligere Statens utdanningskontor). De fleste fanger har heller ikke nok grunnutdanning til å ta universitetsfag.

– Fangebefolkningen har de siste 20 år blitt fattigere sosialt, helsemessig og utdanningsmessig. Men i den andre enden av skalaen finnes noen få mer ressurssterke. Det er disse som tar høyere utdanning, opplyser Inger Marie Fridhov, daglig leder i Det kriminalforebyggende råd.

Flesteparten av studentene soner lengre dommer, og Pham er intet unntak. I 1998 fikk han 21 år for medvirkning til drap. Mer om den saken vil han ikke ha på trykk, av hensyn til den dreptes pårørende.

Fra før har Pham to års økonomiutdanning, og ville helst ta siviløkonomi på Ila.

Men det ble vanskelig uten undervisning. Hvorfor jus?

– Det virket spennende. I forbindelse med saken min har jeg opplevd hvordan rettssystemet er. Jeg tror jeg lettere tar inn stoffet siden jeg har følt lover og regler på kroppen, sier han.

Og helt riktig, favorittfaget er strafferett.

– Jeg leser om en del straffesaker i pensum. Så treffer du disse menneskene ansikt til ansikt i fengselet. Det gjør at du ser helt annerledes på ting.

Du skal helst ha rent rulleblad, og i hvert fall ikke drapsdom på deg, for å få advokatløyve. Men Pham har helt andre drømmer. Han vil inn i eiendomsbransjen. Han vil starte for seg selv.

– Jeg må være realistisk. Det er vanskelig å få jobb med en så alvorlig dom.

Hvorfor skal jeg gjøre meg avhengig av noen når jeg kan gjøre alt selv, spør han.

Kommer du til å klare det?

– Ja, hundre prosent sikkert, kommer det kontant.

Pham studerer ikke bare for å få jobb i framtiden. Det er også viktig å fylle dagene med noe meningsfylt.

– Det er lett å bli pasifisert når du sitter inne, forteller han.

– Du blir skadet av å sitte i fengsel. Noen blir veldig avhengig av rutiner – å bli vekket og få mat til faste tidspunkt og sånt. Straks det skjer noe utenom rutinene, kan folk få panikk. Det er en typisk soningsskade, sier han.

Ved siden av studiene har Pham vært redaktør i internavisa «Ila Nytt». Han er tillitsvalgt for fangene. Vitnemålet sier forresten laud. Dessuten tar han imot skoleklasser fra videregående.

– De spør omtrent som dere, ler han

– En gang ble jeg spurt om hvordan sexlivet mitt var, utbryter Pham. Latteren velter ut i rommet.

– Det var litt pinlig. Du vet ikke helt hva du skal svare på det, når det sitter en masse skoleelever der.

Og selvfølgelig er det praktisk å kjenne sin lovsamling når du sitter inne.

– En fange som bare er stor og sterk er ingen trussel mot systemet. Men det er du hvis du kan lovene som brukes mot deg, og kan argumentere.

Pham forteller om da fengselsstyreren nektet han permisjon. Pham slo lovboka i bordet, og fikk medhold.

– Mange her har ikke grunnskolen, og kan ikke engang skrive en søknad. De reagerer med sinne når de møter motgang. Vi med utdanning har verktøy vi kan bruke når det trengs.

– Vil dere ha kaffe, spør Pham og forsvinner ut et par minutter.

Vi småprater om løst og fast. Om boligpriser i Oslo, Universitas og karakterkrav på skoler. Pham sier han pleide å trene taekwondo.

– Du ser ikke ut som du trener, ler han mot journalisten.

Pham henter betjenten som skal lose oss ned til skoleavdelingen. Vi går ned trapper, gjennom ganger og flerfoldige låste dører. «Ensomhet sier du? Det er greit med litt ensomhet, bare det ikke blir for mye», forteller skriften på veggen. Pham fleiper med vakta og smiler til en passerende kvinnelig betjent.

Vi trer entrer Phams faste leserom.

– Kanskje ikke så god utsikt, sier jusstudenten og nikker mot fengselsmuren og den sprekkeferdige containeren på utsiden. Her sitter han fem-seks timer daglig. Han tolker lovtekster og pugger paragrafer, leser om kontradiksjon og EMK-rett. For en dag skal han spasere ut porten som fri mann, med juridisk embetseksamen på baklomma.

– Det første jeg skal gjøre er å reise ned til Statsadvokaten i Stavanger, som gjorde det han kunne for å få meg dømt. Jeg skal vise han vitnemålet og si: «Dette har jeg fått gratis av deg».