For Fører og fedreland

– Vi vet at den dag vil komme da alle tyske tropper atter er på marsj forover. Det er intet optimistisk regnestykke, men bygger på en livsanskuelse, et germansk syn på alle nasjoner og raser.

Alvorstynget, som for å gi ordene ettertrykk, speider kulturminister Rolf Jørgen Fuglesang utover forsamlingen. Året er 1944, og Nasjonal Samlings Studentfylking (NSSF) har medlemsmøte i lokalene til Det norske studentersamfund. Fylkingen har overtatt bygningen etter at NS-regimet for alvor gjorde sitt inntog ved Universitetet i Oslo.

– Det er studentfylkingens oppgave å utdype det ideologiske grunnlaget for Nasjonal Samlings livsoppfatning og idé, for det er den vi skal bygge fremtiden på.

Krigen er på hell. Desillusjonen råder, men studentfylkingen har ennå ikke gitt opp håpet om den germanske rasens seier og verdensherredømme.

– Studenter, vi er soldatene! Vi skal samle våre krefter og vi skal aldri gi oss!

Fuglesang oppfordret studentene til å bli ved sin lest. Slik hadde det ikke vært to år tidligere. Da handlet det ikke om ideologiutvikling, men væpnet kamp.

«Norske student! … Dine kamerater fra universitet og høgskoler kjemper i dag i øst. Slutt opp om dem, hjelp dem i kampen for Norges frihet og selvstendighet! Gjør også Du din innsats for ditt land, og gjør den i DEN NORSKE LEGION.», kunne man lese i NSSFs tidskrift Huginn.

Mange tok den oppfordringen, blant dem jusstudenten Johan Myrdahl.

– Før jeg dro tenkte jeg bare «fader også». Vi ville kjempe mot stalinismen, da kunne vi ikke bekymre oss for mye for eget liv og sikkerhet, sier han.

Blant de 836 norske frontkjemperne som døde i tysk tjeneste, var i hvert fall 28 studenter. Det var godt over 50 som dro, men det reelle tallet er trolig høyere. Minst 12 av de døde, og kanskje så mange som 19, var tilknyttet Universitetet i Oslo eller Menighetsfakultetet.

– Man tenker på studenter som ressurssterke og kunnskapsrike. Særlig gjaldt nok dette i krigens dager, da det ikke var like vanlig å ta høyere utdannelse. Det er et tankekors at disse studentene meldte seg inn i en bevegelse de kanskje hadde evnen til å gjennomskue, sier forfatteren og journalisten Eirik Veum.

I boken De som falt har han kartlagt alle som døde som frontsoldater. Han peker på at mange av de kjempende studentene kan ha sett på tjenesten som et springbrett.

– Vi vet at flere ble lovet karrierer etterpå som offiserer, politimenn og lignende. Dette ble ofte brukt som argument i rekrutteringen av studentene. Noen ble til og med lovet landområder i Øst-Europa.

Tallet på falne var vesentlig høyere i Oslo enn i andre byer, også i forhold til folketallet.

– Kommunistfrykten sto spesielt sterkt i Oslo. Mange der tilhørte middel- og overklassen. De hadde store egeninteresser i å motkjempe det klasseløse samfunnet.

I studenten Johan Myrdahls tilfelle var det rastløsheten som begynte å melde seg i en tid hvor frontene sto steile og krigen ulmet i horisonten. Det var ikke så mye å få utrettet i NSSF: På et punkt var Myrdahl en av de fire som gikk med NS-merke. Han hadde tenkt å verve seg til vinterkrigen i Finland i 1939.

– Jeg snakket med Quisling om det først. Han sa: «50 mann i Finland gjør ingen stor forskjell, men 50 mann her hjemme, det kan være avgjørende.» Noen måtte forsvare Norges nøytralitet.

Dermed ble Myrdahl hjemme, og fikk ansvaret for vaktholdet rundt det nyokkuperte regjeringsbygget de første dagene etter den tyske invasjonen. Men det drøyde før han kunne bytte ut repetisjonshefte med rifle.

– Jeg hadde lovet foreldrene mine at jeg ikke skulle reise ut før jeg hadde tatt eksamen, sier han.

Linjene i ansiktet hans har blitt mange og markerte siden den gang. Likevel beveger han seg rundt i leiligheten sin på jakt etter gamle dokumenter, bilder og rettskjennelser med en helt enestående smidighet til 96-åring å være.

De fleste studentene i Oslo hadde et litt annet syn på krigen enn Myrdahl.

– De satt med et Europa-kart og fulgte krigen med knappenåler…

En krig væpnet med knappenåler holdt ikke for Myrdahl. Sommeren 1941 kunne han endelig gi seg ut i tjeneste med en juridisk embetseksamen i baklommen.

Etter at Myrdahl dro ut, vokste NSSF seg forholdsvis stor og velorganisert. Blant NSSFs mer håndfaste gjennomslag var byggingen av et eget studenthjem for NS-medlemmer, at de klarte å stable tidsskriftet Huginn på beina, og overtakelsen av Det norske studentersamfundet (som tidligere var befolket av «akademiske salongbolsjeviker og ordhelter», ifølge Huginn).

Masterstudenten Stig Hosteland skriver om fylkingen. Han anslår et maksimalt medlemstall på 300, i en tid med rundt 4000 universitetsstudenter i Norge. Han forteller om en studentorganisasjon like omfattende som den var mangfoldig. Spørsmålet om hvor innflytelsesrike de faktisk var, er imidlertid vanskelig å svare på.

– På den ene siden var de det eneste lovlige studentorganet, på den andre siden er det dokumentert at det fantes andre, illegale, studentforeninger. Dessuten var jo NSSF en forlengelse av Nasjonal Samling, så det er vanskelig å skille ut hva som var egne seire. Men universitetet beveget seg definitivt i nazistisk retning.

Fylkingen var delaktig i flere av urolighetene som preget universitetet i krigsårene. De var pådrivere for den ordningen som førte til at universitetet ble stengt den 30. august 1943.

– Tanken var å få NS-folk raskt ut i sentrale samfunnsposisjoner. Derfor fikk de gjennomføre studiene raskere, og de gikk foran i køen på medisin og farmasi, forteller Hosteland.

Ordningen inkluderte frontkjemperne, som fikk ta en egen eksamen for å ikke tape på krigsinnsatsen. Da dekanen på medisinsk fakultet nektet å gi NS-medlemmene forrang, ble slåen satt på dørene til universitetet av Reichskommisar Josef Terboven.

Utover den høsten ble det gjennomført flere aksjoner hvor horder av studenter og akademikere ble arrestert, og flere deportert til tyske fangeleire. En aksjon ble avviklet den 15. oktober, da 11 professorer og 70 studenter ble fengslet av Gestapo. De opererte ut ifra en liste. Den hadde NSSF utarbeidet.

Enten det var på tross eller på grunn av fylkingens gjennomslag, hersker det liten tvil om at mange studenter så på medlemmene med avsky.

– Man satt seg ikke ned ved siden av NS-medlemmene på forelesningssalen, for å si det sånn, sier Hosteland tørt.

Det bekrefter Johan Myrdahl.

– De fleste så på oss som pestbefengte, sier han uten omsvøp.

– Det var veldig klikkete. Også gikk jo jeg med NS-merke.

I februar 1942, et drøyt halvår etter at han vervet seg, ankom Myrdahl Østfronten og Leningrad. Der ventet 40 minusgrader og skyttergraver, allestedsnærværende lidelse og liklukt. Frontkjemperne visste at livene deres sto i fare og at de hadde en lang og tung kamp å kjempe.

– Jeg kan ikke si at jeg var redd, men anspent. Det gikk jo ikke an å sovne på vakt.

Prøvelsene var mange og harde. En gang fikk Myrdahl oppleve noe mange ville misunnet ham: Granaten ved siden ham gikk aldri av.

– Livet som frontsoldat var hardt. Med et hverdagslig forhold til døden, levde de i en verden som ikke var normal, sier forfatter Veum.

Han mener 5. SS-Division Wiking var en av de avdelingene hvor norske soldater støtte på de verste opplevelsene. De var med på å invadere Sovjetunionen fra Ukraina. Åtte studenter falt under invasjonen.

Veum sier man vet at norske soldater både var vitner til og deltagere i grove krigsforbrytelser, selv om omfanget er uklart. Men til og med på fronten, omgitt av ondskap og lidelse, hadde tilværelsen en lys side.

– Frontkjemperne beskriver et nært kameratskap, og en tro på seier og føreren sin. Dette var politisk bevisste mennesker, det er ikke tilfeldig at de havnet der de havnet.

Da Myrdahl først ble skutt, var det av sine egne.

– Mellom to vaktposter lå det en natt en nordmann i skyttergraven en natt jeg patruljerte. Jeg spurte om han var såret, da mumlet han bare «Russere i grava! Russere i grava!», så jeg skjøt opp en lysrakett for å slå alarm. En gruppe norske soldater kom og skjøt meg i hoften, de trodde jeg var sovjeter.

Krigen var slutt for Myrdahls del. Fra lasarettet ble han sendt videre hjem, for så å jobbe i regjeringsadministrasjonen til Quisling.

Det ble aldri noe av den ariske revolusjonen Fuglesang forespeilet studentene. Nekrologene i Huginn kom stadig oftere. Krigsinnsatsen som både hadde vært en vei inn og et karrieremessig fortrinn, ble nå en dobbel last for studentsoldatene. I tillegg til landssvikoppgjøret, ble NS-studentene underlagt et studentoppnevnt granskingsutvalg.

– To stykker måtte gå god for at du ikke hadde hatt noen NS-tilknytning for å unnslippe gransking. Noen ble til og med utestengt på livstid, selv om de ble benådet på 50-tallet, forteller Hosteland.

Johan Myrdahl trodde dødsstraffen ventet da han satt fengslet på Grini.

– Vi fikk ikke lese aviser, men da det sto i Morgenbladet at alle frontkjemperne skulle skytes, godtet vokterne seg. De kom og viftet avisene foran ansiktene våre.

Riktig så ille skulle det ikke gå. Myrdahl fikk fem år bak murene, ifølge dommen for medlemskap i diverse organisasjoner under Nasjonal Samling, krigsdeltakelsen og vakttjenesten i april 1940. Fortiden fortsatte å forfølge ham også etter de tre årene han sonet. Det tok en god stund før han kunne bruke sin juridiske embetseksamen.

– En gang ble jeg ansatt av en fyr som hadde vært sjøoffiser for engelskmennene under krigen. Jeg følte jeg måtte informere om at jeg hadde vært på den andre siden. Han gikk helt i flint. «Slimål! Klyse!» «Ja, da er det vel best at jeg slutter da?» Det var det.

Gamle frontsoldater har fortsatt veteranmøter en gang i måneden, der de tar med konene sine, spiser kaker og drikker kaffe. Eirik Veum har vært på flere av dem.

– På utsiden ser det ut som et hvilket som helst pensjonisttreff, men du merker at stemningen er litt annerledes. Det som holder veteranene sammen, er i stor grad en felles oppfatning om at de ble behandlet urettferdig. Mange av dem mener den dag i dag at det de gjorde var til Norges beste.

Kilder: Bøkene De som falt og Studenter under hakekorset, studentbøkene 1934-42, tidsskriftet Huginn 1941-45.