Til vi møtes igjen

– He-he.. Her også?

– Ja, her også!

Jeg har truffet hun med det ildrøde håret og drakten. Igjen. Vi står i kø på Kaffebrenneriet. Hun har akkurat fått kaffen sin. Vi ler og ser på hverandre. Har ikke så mye mer å si.

– Ja, men hei igjen, da!

– Hei! He-he...

Vi kjenner ikke hverandre. Men en gang hadde vi sommerjobb på samme avdeling. Nå går vi begge på Blindern. Hun er søt. Sikkert veldig snill og lojal også. Hun er med andre ord som de aller fleste av vennene mine. Bare at hun ikke er en venn. Hun er en bekjent. Hun er et glimt på Fredrikkeplassen eller et smil i køen på Klingenberg, men hun er ikke blant de 100 utvalgte på mobilen.

Hun er blant de femten personene jeg møter overalt. Hele tiden, gjerne flere ganger på samme dag. På trikken, i grønnsaksbutikken og i svømmehallen. De er venner av venner og kanskje deres venner igjen. Folk jeg har vært på fest med. Folk jeg har snakket med etter seks halvlitere og som jeg da halvveis lovet å dra på jordomseiling med, for deretter aldri å snakke med dem igjen... Jeg er egentlig ikke på hils med dem engang. Egentlig kjenner vi hverandre så dårlig at vi ikke vet navnene til hverandre. I alle fall ikke helt sikkert...

De faste og nære vennene mine treffer jeg aldri i køen på Rimi. Vi treffes aldri tilfeldig på Dattera, eller blir stående fast i samme vogn når det plutselig blir stans på Kolsåsbanen. De bekjente derimot står plutselig rett foran meg. Vi står og smugkikker på hverandre etter at vi har smilt og nikket. For vi vil helst ikke snakke med hverandre. Men noen ganger tvinges vi. Når en av de bekjente står ved siden av deg i dusjen på Domus, da tvinges vi til å prate. Naken med sjampo i håret gjør det vanskelig å slippe unna. Da kan vi ikke late som om vi ikke har noe til felles utenom å trene på samme dag. Temaet er det samme hver gang. Først noen ord om den lange svømmeturen, så noen ord om vår felles kjente.

De bekjente blir borte når det blir sommer. Det er akkurat som om de forsvinner ned bakken bak kjemi, for deretter å komme krypende tilbake til høsten. De er ikke i Oslo om sommeren disse menneskene. Ingen møter bekjente mellom turistgruppene i Frognerparken eller blant is-spisere på Aker Brygge. Jeg har lyst til å bli bedre kjent med jenta med det røde håret. Har lyst til å betale for den doble latten med lettmelk hun holder å i hånda. Ta den med ut i sola. Lyst til å bli kjent med henne og overtale henne til å ikke flykte fra sommeren i Oslo.