Læren om å lese langsomt

STUDERTE: Idéhistorie, medievitenskap og litteraturvitenskap

NÅR: 1986-1992, med noen pauser

STUDIEGJELD: 110.000 kr.

Før han begynte som student, var førsteamanuensisen, forfatteren og poeten Christian Refsum skeptisk til Universitetet. Men skepsisen ble snudd til sann glede, og nå er han å se på Blindern hver dag.

– Jeg hadde mange fordommer før jeg begynte. Ryktet om et kaldt og upersonlig universitet svirret i bakhodet. Jeg trodde det skulle være mer nerdete enn det var, og ble veldig positivt overrasket.

Som mange andre studenter på 80-tallet mislikte også Refsum sterkt maten på Frederikke.

– Vi kunne få grøt med rød saft. Det var tilbudet den gang.

– Det er da ikke så ille?

– Joda. Når den ferdigblanda miksen med kanel og sukker inneholder mye mer sukker enn kanel, og grøten er vassen, er det det.

Bortsett fra mattilbudet var Refsum storfornøyd med studenttilværelsen, og deler opp studietiden sin i tre deler.

I første del var han en useriøs student uten ambisjoner, som spilte i band og var på Blindern mest for å ha noe annet å gjøre. Han traff en dame og ble forelsket.

I andre del kom han sterkere tilbake som en seriøs, forelsket og målbevisst student. Han fikk barn.

I tredje del kom han tilbake som seriøs, forelsket og målbevisst student med barn. Som seriøs student med barn ble det ikke så mye fritid på forfatterspiren.

– Det ble en del lesing, barn og sånn, sier han.

Men til tross for en fritid fylt opp av lesing og bleieskift: Refsum fikk faktisk tid til å dyrke skrivegleden.

– Jeg har alltid tatt meg tid til å skrive, sier han.

Han skrev i en periode mye dikt og låttekster til bandet. Bandnavnet vil han ikke avsløre, men nevner med dårlig skjult stolthet at de er med i norsk pop/rock-leksikon (og et kjapt google-søk viser at han spilte i Dog Age. Takk, verdensveven.).

Christian Refsum har alltid vært glad i bøker, og var tidlig en racer på lesinga. Men som litteraturstudent lærte han å lese annerledes enn hva han var vant med.

– Jeg lærte å lese grundig og langsomt med nysgjerrighet, noe som stod i høy kurs da jeg var litteraturstudent. Det har jeg hatt stor glede av i den seinere tid, sier han.

Han hadde også stor nytte av forelesningene på studiet.

– En av de beste tingene med å være student var å sitte på forelesning og se voksne kvinner og menn som tenkte. Det syntes jeg var fint.

Nå har Refsum selv blitt en av de tenkende, voksne menn for dagens litteraturstudenter, en jobb han liker godt.

Akademikeren har mange hyggelige minner fra tiden som student, men husker også godt en trist episode som gjorde inntrykk.

– Jeg hadde en avtale med en gammel professor, så jeg tok turen opp til kontoret hans, banket på døra og fikk et «Kom inn» til svar. Jeg gikk inn, og der stod professoren, med en ølflaske i hånda, som han gjemte bak gardina mens jeg så på. «Hvem er du?» spurte han. Han hadde glemt hele avtalen, fyren hadde gått i frø. Det var trist å se den voksne mannen som hadde vært på Universitetet i alle år og som jeg beundret, gjemme en øl for studenten sin. Jeg håper jeg slipper å ende opp sånn.