Så lyset på lesesalen

STUDERTE: Hovedfag i allmenn litteraturvitenskap, grunnfag i tysk og medievitenskap

NÅR:1992-1998

AKTUELL MED: Romanen «Ingen er alene»

Mattis Øybø har nettopp vært igjennom en og en halv times dybdeintervju på Forfatteraften i Bokcafeen på Chateau Neuf om sin nyeste roman, «Ingen er alene.» Like før intervjuet fortalte Øybø tilhørerne om sitt nostalgiske forhold til Blindern og miljøet rundt studiestedet.

– Når jeg sitter her på Chateau Neuf, får jeg en rar følelse. Jeg savner Blindern veldig, erklærte Øybø.

– Hvorfor har du et så stort savn etter Blindern?

– Det er fordi det var der jeg opplevde mine såkalte «formative years,» perioden da jeg fant ut hva jeg skulle studere og hva jeg skulle bli, sier Øybø.

Det var en tilfeldighet at han havnet på grunnfag i allmenn litteraturvitenskap. – Jeg hadde egentlig søkt på The London School of Economics. Hvis jeg kom inn der, hadde jeg kanskje vært statsviter nå. Men det gjorde jeg ikke, så jeg fant ut at jeg ville studere noe jeg likte. Det ble litteratur.

Øybø vokste opp i Bærum. De fleste av hans tidligere klassekamerater studerte prestisjetunge fag som juss eller medisin.

– Bare fire av dem jeg gikk sammen med på skolen begynte på Blindern. Faren min var først ikke så glad for at jeg begynte å studere litteratur. Han ville nok ha foretrukket at jeg reiste til London, sier Øybø.

Det beste minnet har han fra lesesalen.

– Det virker kanskje litt nerdete. Plutselig forsto jeg Walter Benjamins artikkel «Om noen motiver hos Baudelaire», og opplevde et øyeblikk med ekstrem klarhet. Det var så sterkt at jeg måtte gå ut av lesesalen, sier han, før han smiler:

– Forresten husker jeg at den peneste jenta på litteraturvitenskap en gang sa til meg at jeg hadde en vakker stemme. Det ble jeg glad for å høre. Hun var utrolig pen. Da jeg spurte om vi skulle være sammen, var dessverre ikke stemmen nok, forteller han.

Mye skjedde med Mattis Øybø under studietiden. Han forelsket seg mange ganger, etablerte nære vennskap og måtte skaffe seg briller fordi han begynte å se dårlig. Sammen med blant annet forfatter Henrik H. Langeland startet han det litterære bladet «Hybris.»

– Som navnet antyder, var bladet et resultat av overmot. Flere av artiklene var dårlige. Jeg husker blant annet at jeg skrev noen redselsfulle dikt der. Det ene handlet om inspirasjon til å skrive. Et annet dikt var så elendig at jeg faktisk har fortrengt det, sier han.

Bladet eksisterte kun i to semestre.

Mens lesesalen påførte Øybø de beste minnene fra studietiden, sto deler av studiene også for de verste. Som tysken.

– Jeg studerte tysk ene og alene fordi jeg visste at jeg kom til å skrive om tysk litteratur i hovedoppgaven min. Jeg husker at jeg fikk 3.9 på det første semesteremnet. Det er en ekstremt dårlig karakter, som sikkert tilsvarer en F i dag. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte jobbe dobbelt så hardt som alle de andre. Det var knusende ord.