Tårevåt krasjlanding

HVEM: Cecilie Mosli

STUDERTE: Statens teaterhøgskole

NÅR: 1993-1996

AKTUELL MED: Regissør for tv-serien Mammon på NRK

– Alt skulle ha en ironisk undertone, og jeg forstod ingenting. Plutselig var jeg ikke lenger den med morsomme og kjappe replikker, slik som oppe i nord.

Cecilie Mosli husker godt hvordan det var å komme til ironigenerasjonens høyborg i Oslo, hvor Bård og Harald akkurat hadde kommet med Lille Lørdag, og Lompelandslaget gjorde suksess.

Regissøren av Mammon kan endelig ta en pust i bakken, nå som første sesong er over. Serien har hatt stabilt høye seertall – rundt millionen hver uke – men har møtt kritikk for lav lyd og kunstig dialog, blant annet.

– Det er vel slik det blir når man lager TV-serie av lisenspengene til folk, at forventningene blir desto større, sier hun.

Folk husker henne nok best foran kamera, i filmen Naboer fra 2005, før hun nå altså sitter bak. Men det var på scenen det hele startet: Hun kom inn på Statens teaterhøgskole i 1993 – på første forsøk. For enkelte hun kjenner tok det fem og seks forsøk for å få til samme bedrift.

– Jeg er glad for at jeg kom inn med en gang, for jeg hadde nok ikke søkt en gang til. Selvtilliten var ikke stor nok til at jeg trodde ei jente fra Malangen i Troms skulle klare det.

Hele det første året var som en krasjlanding, og hun var oppløst i tårer hver gang hun landet på Fornebu. Mosli gikk seg vill og tok t-banen i feil retning. Da klassekameratene var på søndagsmiddag, tok hun trikken rundt i byen for å slå ihjel tid.

– De skjønte at jeg savna naturen, og tok meg med til Frognerseteren. Da vi var framme, var det så mye folk at vi måtte stå i kø for å gå i skogen, og da begynte jeg bare å tute. Jeg hadde trodd vi skulle komme til en fjelltopp hvor en kunne få litt alenefølelse.

På Grønland fant hun seg imidlertid til rette, selv om det ikke var like «hipt» som i dag.

– Det var en salig miks av nye landsmenn, nordlendinger og narkomane, men det var noe avslappende i det multikulturelle som jeg likte godt.

Teaterhøgskolen ble etter hvert en drøm. De øvde hele tiden, selv i helgene, og hun tror denne mengdetreningen er det beste man kan gjøre for å bli en god skuespiller. Klassen hennes var også kjent for sine utskeielser.

– Først jobbet vi ustanselig, så var vi ute og festet til tidlig morgen – gjerne på nachspiel med skuespillere vi så opp til. Jeg kan ikke forstå hvordan det gikk bra. Vi skulle fått i oss litt mer grønnsaker og søvn, ler hun.

I klesveien var hun en frik som stod imot sossene. Klassekamerat Mads Ousdal kalte bare gjengen hennes for «lappeteppejentene». Deltidsjobb hadde de ikke lov til å ha, og klærne kom fra loppemarked. Tidlig 90-tall var trange økonomiske tider for Mosli.

På den tiden var det heller ikke like populært å være en jente med sterke meninger, noe regissøren tror har endret seg drastisk.

– Nå er vi flere kvinnelige teaterinstruktører og regissører. Da var det nesten ingen.

Hun vinker til én av sine kvinnelige regikolleger i døra på Kaffebrenneriet.

– Samtidig er rollen for kvinnelige skuespillere veldig endret nå. I dag skal du styles for magasincovre, i tillegg til å satse på skuespilleryrket. Du skal være en it girl med dyre vesker, og det syns jeg egentlig bare er trist.