Brun biltur

– Fatter ikke at du kan bo i den gettoen der.

Taxisjåføren som akkurat har plukket meg opp på Frogner plass rister på hodet når jeg forteller at jeg skal til Grønland.

– Å, sier jeg.

– Ja, for å si det sånn så har jeg ikke dratt ned dit på nesten sju år, sier fyren i forsetet.

Aldri har Frognerveien virket lengre. Taxisjåføren lener seg frem og skrur ned nyhetene som melder at det er et år siden Benjamin Hermansen ble myrdet på Holmlia på grunn av hudfargen sin.

– Jeg trives veldig bra på Grønland, jeg, slår jeg fast, og håper at samtalen vår skal være over.

– Ja, jeg slår ikke på lampa og tar med folk fra Grønland mer. Etter at negra overfalt meg for fem år siden, så er det slutt på svartinger i den drosja her! Nå plukker jeg ikke opp gamle negerkjerringer en gang!

Jeg burde se rødt. Jeg burde hoppe av på Solli plass uten å betale, og deretter sende et sint brev til Oslo Taxi. I stedet blir jeg lammet. En sein høstkveld i Oslo suser jeg gjennom gatene sammen med en Nasjonal Samling-type som forteller meg hvorfor vi ikke har bruk for folk med «feil» hudfarge i Norge, noe som med andre ord betyr at han tar avstand fra de fleste av kollegaene sine.

– Broren min er adoptert fra Ghana, lyver jeg. Ville du ikke tatt med ham heller?

– Han er sikkert ålreit han, siden han har norske verdier, men jeg ville ikke hatt ham på skinnsetene mine, nei.

Jeg pleier aldri å gå tom for ord, men nå føler jeg meg maktesløs og liten. Sjåføren må ha lagt merke til nettopp dette, og jeg demonstrerer ved å ikke svare eller delta mer i samtalen.

– Kan du ikke prøve å skru på lampen din igjen nå da, spør jeg når jeg forlater drosjen.

– Det kan du banne på at jeg ikke skal, freser sjåføren.

Mannen som nettopp har utelukket blant andre årets fredsprisvinner og naboen min som potensielle kunder får det siste ordet. Fy f... så feig jeg er!