Flexitid. Pøh.
Fordelen med studier/jobb som krever mye tid foran data og med nesa i bøker, er at det kan gjøres hvor som helst, når som helst. Bakdelen er det samme.
Utafor er en verden av krystall og emalje. Snø ligger i lette folder og gir alle Michelin-mannaktige grantrær puffermer og hengende hoder. Sola kryper over en undulatbrystfarga himmel, skjærer gjennom puffermene og istappene og snøfonnene og etterlater seg glitter og stas. Hurra! Innafor, bak laftede vegger og smårutete gardiner, sitter en med laptopen og bøker og papirer strødd omkring, som dandert for et hedensk stammerituale. Blikket flakkende mellom Word og nok en introduksjon til kulturstudier.
Kikker litt ut av vinduet. Observerer solas gang over undulatbrystet. Spiser appelsiner og sjokolade, er norsk. Den fullkomne stillheten brytes bare av og til av svisje-svisje-lyden fra langrennsski som passerer hytta, eller klikketiklakkingen fra slalåmkledde unger. Konsentrasjon. Fotnoter og tittelforslag, huskelapper, understreker, tastetaste. Sånn har en sittet på varme takterrasser, under bugnende, tropisk utseende blomsteroppsatser og omkranset av festligheter, på buss nedover Europa, humpete, ukomfortabelt og uten å få med seg at bussen kravlet seg gjennom – hvilken by? Sånn har en sittet på internettkafeer i fremmede byer, langs strender og vinduer med unormalt interessant panoramautsikt, mens fontener og kafeer og busser og bikkjer har putra og gått utafor.
Og her er en igjen. Blar fram sitater, fyller litteraturlista, danser mellom dokumenter og renner nedover side etter side.
Sol borte. Peis på. Ens medmennesker er slitne og stive i leggene, har forsert fjelltopper og det som verre er. Selv er en brent i hodet. Nok en dag har verden beviselig lista seg forbi uten at en har gjort mer enn å løfte hodet og vinke litt til den. For hva? For semesteroppgaven, som skal leses av enda en sånn en som en selv. For håpløst pludrende livsstilspetiter som det her.
