Junkies

Tidlig morgen i Bogstadveien. Solen er i ferd med å vinne kampen mot morgentåken. Ekspeditøsene i de minimalistiske klesbutikkene har fått på dagens lag med maling og sparkel i fjeset og skrudd på den monotone, sykliske teknomusikken.

Det er da du ser dem. De som ikke lenger kan gjemme seg når solen jager skyggene vekk. Alkoholikerne som venter utenfor polet. Når det åpner sleper de seg inn for å få startbrennstoff. «Kykkeliky» kalles det blant de garvede, en støyt sprit for å få kroppen til å virke. Narkomane venter i bakgatene, på at pusherne skal komme og befri dem fra abstinensene.

Men det er en gruppe til. De skiller seg ut fra de andre. Du ser ikke så lett at de er avhengige. De siger ikke i knærne. De er pene i tøyet og har god inntekt. Men det sløve, fortapte blikket har de like fullt. Og blikket stirrer i vinduet til DKNY.

De er shoppingjunkies, som venter på at butikkene skal åpne så de kan få kjøpt dagens første genser til to tusen spenn. Tanken på at kollegene i det hippe reklamebyrået eller webdesignselskapet ser dem i samme klær to dager på rad er ikke til å holde ut.

Først når kredittkortet er dratt kan de slappe av, kaldsvetten gir seg og de kan gå på jobb. Det holder frem til lunsj. Mens kolleger sniker seg inn på toalettet og får seg en sniff kokain, går shoppingjunkiene ut og stiller de verste abstinensene. Så holder de ut til klokken fire, og kan benytte den siste timen til butikkene stenger. Neste morgen er det på igjen.

Shoppingjunkiene er klærne sine, sparkel og maling og silikon. For tusenlappene kjøper de et beskyttende skall av identitiet. Uten skallet blir de som insekter; bare bløtt, uformelig gørr.

Ennå har vi ikke opplevd å bli stoppet på gaten av en tigger med sløvt blikk som spør om vi kan avse to tusen kroner til en Gucci-kjole. Men vi burde hjelpe shoppinjunkiene. Før det er for sent.