Opus 2

Jeg hadde ikke lovt noen ting. Dagen var full nok som den var. Jeg ville se gamle kamerater komme til storstaden for å spille basketkamp, jeg planla å tusle innom en Bach-konsert, jeg måtte skrive ferdig en petit som hadde gnaget bakhodet mitt en hel uke. Operaen hadde kostymesalg og hun syntes jeg burde dra innom og kjøpe noe, endelig dresse meg litt opp, hun skulle i alle fall dit, banna bein – men jeg verken lovte eller bedyret noe verdens ting.

Selvfølgelig kom jeg. Køen strakte seg rundt halve Folketeaterbygningen. Det var en kald og tidlig oktobersøndagsmorgen. Klokken var tolv.

Jeg så henne ikke. Så ikke ut til å være i køen. Kunne ha ringt henne, selvfølgelig. Men for alt jeg visste lå hun bakfull et eller annet sted, eller spiste frokost ved et helt annet bord enn vanlig. Ville jo liksom ikke trenge meg på, heller.

Jeg gikk langs køen et par ganger, som for virkelig å forsikre meg om jeg ikke kjente noen som kunne la meg snike. Men det var mest halvkvedede gamle damer med bola og spisse hæler, jeg følte meg ikke i form til å smile, ikke snakke meg innpå ukjente middelaldringer, ikke vanlig høflighet, ikke i dag.

Køen subbet tre meter forover og stoppet igjen. Om en snau time ville jeg for første gang på flere år se med selvsyn hvor gode mine tidligere basketballkolleger var blitt. Hvor god jeg kunne ha blitt, hadde jeg satset. Bedre for egoet enn å surre rundt blant klestantene med mer penger å brenne enn jeg noensinne vil klare å få fyr på.

Egentlig har jeg aldri brydd meg om klær. Og om jeg fikk tak i dressen til Don Giovanni, eller kostymet til Papageno, eller skoene til Falstaff, ville jeg da noensinne ha brukt dem? Et og annet kostymeball, kanskje. Kostymeball er det jo nesten hver helg nå for tiden.

Jeg hadde ikke lovt noen ting, og hun hadde knapt hintet, banna bein, og nå begynte jammen basketballkampen snart. Klokken var mye. Jeg snek meg ut av køen.

Dessuten begynte jeg å fryse.