Petit Paris
Det var februar, og Oslo så jævlig ut. Jeg var lei av Blindern, hun var lei av jobben, så vi tok en helg i Paris. Vi skulle oppleve essensen av Paris på 48 timer.
På flyet fikk jeg den store skrekken da flyverten ikke forsto et kvekk av den fem år gamle skolefransken min. Jeg skulle ha vann, og ba om eau. Det er fransk for vann, nemlig, men Air France-fyren så på meg som om jeg hadde bedt om en Big Mac med snegler.
Eau prøvde jeg igjen. Water. WASSER! , i håp om at han kanskje ville overgi seg og flyet til en tysktalende hissigpropp. Jeg fikk en boks Cola og furta resten av flyturen.
Ingen tur til Paris er komplett uten å bestige Europas stålfallos: Eiffeltårnet. På T-banestasjonen satt det som forventet en nepalsk sherpa-familie og spilte Sound of silence på panfløyte. Ikke engang kjærlighetens by er fri for disse Himalaya-mafiosoene. Eiffeltårnet var stort, grått og like turistvennlig som et minefelt. Toalettet i toppetasjen hadde den umiskjennelige aromaen av generasjoner av mannfolk-urin som hadde etset seg fast til vegger og tak.
Vi dro til Louvre og så Mona Lisa, der hun henger foran turistenes evige blitsregn-parade. Der var vi, omringet av tusenvis av eldgamle kunstverk, og det eneste folk ville se var bildet av en lubben husmor med et puletrengt smil som oser Kom og ta meg hardt over kjøkkenbenken.
Siste kveld skulle vi spise fint, og betalte 300 kroner for en svidd kjøttklump. På franske restauranter betaler man for utsikten, og utsikten mot uteliggere, paraplyselgere og skitne elvebåter er tydeligvis uvurderlig.
Det var februar, og Paris så like jævlig ut som Oslo. Man trenger ikke gå over bekken etter eau. Dassene på Blindern lukter bedre. Maten er billigere på Frederikke. Og dersom han bare hadde hatt en alpelue hadde Arild Underdal sett ganske så fransk ut.
