Reality-fronter

Fra vår nomadiske fortid til vår digitale nåtid har vi alltid hatt behov for å bli underholdt. Hvis en kultur har opera, har den andre gateteater. Men i bunn og grunn forteller en sopran det samme som en amatør i gata – en annen persons historie. Underholdingens meglere i dag har «utviklet» dette konseptet, moralsk eller ikke, til virkelighets-tv.

Og det var kanskje det samme behovet for å bli underholdt som fikk våre så firkant- og kjedeligvirkende undervisere til å finne fornøyelse gjennom Classfronter. Det er kanskje deres måte å mate et vakuum eller løpe fra den daglige monotoni på.

Kanskje det nye heite innholdet på kursledelsesmøtene ikke er hvor pedagogiske eller konstruktive forelesningene er eller hvordan bli bedre på nødvendige områder, men hvem av studentene som brukte minst tid på deres interfjes og hvem det var som ikke nådde mål. De har kanskje allerede lister med en segregerende rød strek, slik som de har i Trondheim.

Vel, studenter som meg, som ikke vil bli hektet opp på undersida av en slik liste, kan bare koble seg til Fronter på en nettleser mens de surfer gjennom sportssider på en annen, og samtidig husker å gå tilbake hvert tiende minutt og klikke på diverse linker på Fronter. Verre er det ikke, i hvert fall ikke før Fronter kommer med innebygget kamera.

Kameraene kommer til koste litt for administrasjonen, men før det kan de jo for eksempel begynne med avstemninger og konkurranser blant studentene. Slik kan de bestemme hvem som får fortsette og hvem må forlate våre små akademiske øyer, slik de ligger spredt over halve byen. Hver uke kommer kursansvarlig med en ny individuell innlevering som studenter må besvare fortest mulig. Siste fem besvarelser nektes videre deltakelse. Studentene kommer til å slåss, baksnakke, danne grupper med likesinnede og gardere seg for å bevare studieplassen – til kursledelsens store fornøyelse. Og tenk så bra for seertallene hvis taperne ble buntet sammen og bortført i helikopter fra prins Underdals rike!