Basket case

– Killar! När vi får chansen skal vi rätt på korgen! Rätt på! Jag skiter i om vi blir blockad, så länge vi går konsekvent på korgen.

Coach Per Wilhelmsson står midt på gulvet i garderoben til OSI Basket. Det er onsdagskveld i Domus Athletica. På langbenkene sitter tolv spillere som sammen har vunnet årets 1.divisjon, basketligaens nest øverste nivå. Om noen få minutter skal de ut og spille kvartfinale i NM. Mot Kongsberg Penguins.

To verdener

Selveste Kongsberg Penguins. Coachet av amerikanske Ron Billingslea, som tidligere i år fikk karantene etter å ha vist finger’n til dommeren. Penguins, som har to amerikanske spillere i stallen. Som kan skilte med en tidligere Idol-deltaker og etter hvert programleder i rikskringkastingen; Orji «Idol-Orji» Okoroafor. Som spiller hjemmekamper som vises på TV2 Zebra på søndager. Som sponses av McDonalds. Og som har eget brød i dagligvarebutikkene på Kongsberg.

OSI Basket kan ikke skilte med slikt. Ikke har de spilt i et sluttspill før. Ikke har de sponsorer. Og ikke har de amerikanere. Noen av spillerne har riktignok erfaring fra tidligere spill i eliteserien. I tillegg har klubben et par-tre svenskimporter, blant dem spillende trener Wilhelmsson. Han har til gjengjeld skadet foten, og spiller ikke.

– Det är två världer, sier han om forskjellen på OSI og Penguins.

– Men i kveld er det de som har alt å tape, og vi som har alt å vinne.

En-to-tre-OSI!

Tilbake i garderoben. Det nærmer seg kampstart. Wilhelmsson vil at guttene skal gjøre ting enkelt.

– Okej, killar. Det vi har gjort hele sesongen, det gjør vi nå også. Om de tror de bare kan komme hit og hente seieren, tror de feil.

Spillerne samler seg i ring.

– Kom igjen, gutter! En-to-tre-OSI!

Kampen er i gang. Penguins vinner ballen, og scorer i sitt første angrep. Tempoet er høyt, spillet er uoversiktlig. Etter hvert river OSI seg til et visst overtak, og scorer flere topoengere. Etter første periode leder de 16-11.

– Hold tempo oppe! Mot balansert forsvar kommer vi til å slite mot dette laget, sier trener Wilhelmson.

Andre omgang, og Penguins spiser opp OSIs femmålsledelse nesten med det samme. Speaker Asger Friis forsøker å mane fram litt ekstra støtte til OSI fra publikum.

– Er det noe stemning i hallen, eller?

– Jaaaaa!

– Det er bra! Godt å se deg, Eirik!

Om å våge å vinne

Med ett løsner det litt for OSI. Laget går fra ledelse 18-17 til 27-19, da Lars Theting plutselig får seg en dytt og et kutt over øyet. Mens han er ute etter teip og salve som kan stanse blødningen, kommer Penguins inn i kampen igjen. Wilhelmsson tar time-out.

– Spill enkelt de siste minuttene, formaner han.

– Nå stresser vi litt for mye her oppe, sier Carl Wessmann, og peker mot hodet.

– Min feil, den siste der, gutter.

Thomas Selmer kommer kritikken i forkjøpet. Perioden ebber ut med scoringer i begge ender. Lagene tar pause på stillingen 34-34. Stemningen i OSI-garderoben er optimistisk, men fattet.

– Det er nå vi skal vise at vi kan prestere. Spille likt med Penguins til pause kan alle klare. Men for å klare dette må vi slåss. Og: Vi må våge å vinne matchen! sier Wilhelmsson.

Avgjørelsen

Hva Penguins-trener Ron Billingslea har sagt til sine spillere i pausen, er ikke godt å si. Men kampen avgjøres i realiteten i tredje periode. Penguins stenger igjen bak, og legger flere trepoengere. OSI får bare så vidt kloret til seg fire poeng i løpet av perioden. Ved pause er stillingen 38-55.

– Killar! Nå hjelper vi ikke hverandre i angrep. La ballen gå. Det gjelder samtlige! Wilhelmsson vil ha mer spill under kurven.

– Få ballen inside! Der er vi bedre enn dem. Så, kom igjen nå! Vi er ikke ferdige!

Et litt halvhjertet kamprop senere, og fjerde og siste periode blåses i gang. OSI er med på notene igjen, men klarer ikke nærme seg all verden. Penguins har full kontroll. Det mest spektakulære er at Penguins Rodney Hawthorne, BLNOs kanskje beste spiller, faller over to tilskuere.

– Dette er nesten som å sitte og se på NBA, utbryter speaker tørt.

Men OSI kommer aldri nærmere enn elleve poeng, og kampen ender 60-71 i favør Penguins.

Tross alt

Etter kampen: OSI overrekkes pokal og medaljer for å ha vunnet 1.divisjon. Fornøyde glis. Ingen av spillerne synes å være spesielt skuffet. Ingen sko kastes i veggen. Ingen fortvilte gloser. Wilhelmson kommer tuslende inn i garderoben, til svette kropper og tomme vannflasker. Løfter armene, snur seg halvt for å få med seg alle.

– Killar… Vi skal være fornøyde med det her. Vi vant to perioder, og spilte jevnt med dem helt til pause. La gå at vi ikke lyktes i tredje periode. Men vi gir aldri opp, selv om vi ligger tjue bak. Det synes jeg vitner om bra innstilling.

Guttene nikker. Ingen henger med hodet. Spillerne samler seg i en ring, takker hverandre for kampen.

– Bra jobba, gutter!

Wilhelmsson har avslutningen av sesongen i tankene. De fire beste lagene i 1.divisjon skal gjennom et mini-sluttspill seg imellom.

– De viktigste kampene er de vi har foran oss nå.

Klemt innerst i ringen står Fredrik Strindh – med klare innvendinger.

– Det stora händer jo nu på fredag. Då är det utflyttingsfäst hemma hos meg!