Betatt av vinden

– Kom litt nærmere!

Kjartan Sondresen (24), samfunnsøkonomistudent og leder i OSI Windsurfing, har Oslofjorden i ryggen og sola i ansiktet. I sanden foran ham ligger et puslespill i fem biter. Det skal settes sammen til et seilbrett.

– Det her er bommen, det er den dere holder i. Dette er seilet, og det der er masten, peker Sondresen.

– Den består av to deler, mast og masteforlenger. Og her til slutt har vi altså brettet.

Sondresen setter seg på knær i sanden, foran de vel ti personene som har meldt seg på til klubbens første nybegynnerkurs i Paradisbukta, og holder opp finnen som skal festes på undersiden av brettet. Det er den som styrer navigeringen på bølgene. Sondresen skrur fast finnen.

– Det er kjipt å miste finnen midt utpå der fordi du ikke har festet skruen godt nok. Mister du attpåtil skruen i vannet, er du fucked. Da fins det ikke håp. Da må du bare svømme inn. Og det vil du jo gjerne unngå når du er midt i Oslofjorden.

Vindfullt liv

OSI Windsurfing er den siste tilveksten til studentidretten i Oslo. Foreningen er inne i OSIs obligatoriske prøveår, og består foreløpig ikke av andre enn et styre på tre personer, deriblant Sondresen og jusstudent Otto Johan Hegnar von Ubisch (24).

– Windsurfing var veldig stort på 80-tallet, men er i ferd med å ta seg opp igjen, forteller von Ubisch, som har surfet i åtte år. Han elsker følelsen av å ri oppå bølgene.

– Det høres ut som en kjempesvær klisjé, knegger han.

– Men den frihetsfølelsen man får, når det kun er deg og brettet der ute på vannet, den må bare oppleves.

Dog er det åpenbare hindringer forbundet med å oppleve slikt.

– Man er nødt til å dra de dagene det blåser, benytte seg av alle de sjanser man får. For de rundt en kan det være fryktelig frustrerende at man bare plutselig stikker.

Von Ubisch vedgår at windsurfing i tillegg er en idrett det tar lang tid å lære.

– Det er en frustrerende sport i starten, ingen tvil om det. Men det er så enkelt som at det er antall timer på vannet som avgjør om du blir god eller ikke. Det nytter ikke å stå på stranden og henge.

Bank på jomfruturen

Henge er det ingen av nybegynnerne som gjør. Seilbrettet er rigget opp. Finnen er skrudd skikkelig hardt til. Ingen skal bli liggende og kave midtfjords. Problemet er snarere å få heist seil. De fleste har sin fulle hyre bare med å få dratt det opp av vannet.

– Vinden tar seilet, og så tar seilet deg, stønner jusstudent Ingrid Hemerfelt Echoff etter sin første runde på bølgene.

– Poenget er at seilet er så tungt at det drar deg alle veier, og du slynges både forover og bakover.

Trass i å ha fått skikkelig bank av en fallende mast på jomfruturen, med en blodig leppe som resultat, smiler hun.

– Det var dritkult. Ordentlig, ordentlig kult. Men det er utrolig vanskelig å skjønne vinden; hvor den kommer fra og hvordan man skal bruke den. Jeg havnet langt utpå sjøen, og var en stund engstelig for at jeg ikke skulle komme meg på land igjen.