Campet i gymsalen

Da Brungot studerte ved Teaterhøgskolen lå den i et kontorbygg på Aker brygge. Der hadde de åpent innsyn til flere kontorer. Det kunne by på mye action.

– En dag la vi merke til en kontoransatt som satt og surfet diverse pornografiske sider, noe som selvfølgelig var fantastisk morsomt. Aksel Hennie gikk til det skritt å klatre opp til vinduet og banke på. Reaksjonen lot ikke vente på seg, i form av et sint fjes og en langefinger, humrer han.

Brungot kom til Norges Teaterhøgskole i 1999 etter å ha studert drama og teater ved Dragvold i Trondheim. Som én av åtte i kullet ser han tilbake på en periode med intens jobbing og med mye individuell oppfølging og lærerkontakt.

– Jeg innså fort at jeg ville ha lite liv ved siden av skolen. Det var bare fine folk i klassen, men livet mitt var Teaterhøgskolen. Jeg var veldig seriøs i starten, men oppdaget at jeg ikke kom så langt med det. Etter hvert prøvde jeg bare å ha det morsomt. Jeg kom ikke mye lengre med det, men jeg var i det minste mer komfortabel.

John Brungot var en ivrig student. Som regel var han på plass før Securitas-vaktene kom, og ble der til etter de hadde reist hjem.

– De sene kveldene gjorde at det ikke fristet å dra hjem til en trist hybel. Jeg og noen gutter i klassen gjemte oss noen ganger for Securitas i gymsalen før stengetid, og overnattet der. Det var en fin måte å være først på plass dagen etter, knegger han.

Det var likevel ikke bare gjemsel med Securitas og skuespillere klatrende på husvegger som preget studietiden. Som for mange andre studenter var økonomien skral og hybelen trist.

– Det ble mye rett i koppen og nudler. Mange var veldig opptatt av kosthold og ernæring. Jeg for min del konsentrerte meg om at det skulle gå rundt. Deltidsjobben ved Valle bo- og aktivitetssenter var veldig god å ha. Det var viktig med en «ordentlig» jobb som trakk deg ut av teaterbobla med jevne mellomrom, sier han.

De lange dagene gjorde teaterstudentene til en sammensveiset enhet inne i bobla. Brungot beskriver et festmiljø preget av høyt volum og interne spøker. Det var likevel ikke så utagerende som fryktet.

– Før jeg dro til Oslo hadde jeg hørt historier om de ville festene og det dekadente miljøet rundt Teaterhøgskolen. For mitt kull var fester unntaket, ikke regelen. Jeg var faktisk mer letta enn skuffa over det.

Brungot sier at han liker jobben sin for godt til å savne studietiden.

– Det eneste jeg savner med studietiden er lærere som pusher deg faglig. Å stå alene inne på et scenerom og lese tekster for meg selv savner jeg ikke.

Brungot sammenlikner det å tenke tilbake på perioden med slit, strev, grining og intens jobbing med det å bla i skoledagboka fra da du var 15.

– I ettertid, når jeg er blitt eldre og «visere», ser jeg tilbake på studietiden og tenker at veldig mange andre yrker har mye mindre rom for tabber. Den kanskje viktigste lærdommen jeg sitter igjen med er at uansett hvor mye slit det var, er det bare teater, avslutter han.