Elsket og savnet
Alle kioskkunders drøm har gått i oppfyllelse: Kiosk-Eli er tilbake.
Eli er ikke en hvilken som helst kioskdame. Hun er Kioskdama i Frederikkebygningen. Hun ble savnet sårt av alle de som hadde ble møtt av store smil og søte oppmuntringer fra Blinderns blideste ansatte da kiosken i høst ble lagt ned.
– Dette er hele mitt liv det, sier Eli Laumann, som har blitt headhuntet tilbake til sin gamle jobb som kioskdame.
17 år i kiosken
Foreløpig står hun bak informasjonsskranken på Akademika. Der skal hun bare være en måned til, før hun begynner i sin nye jobb.
– Snart er det bare frisøren jeg ikke har vært hos! sier Eli.
Etter 17 år i den gamle kiosken i Frederikkebygningen, en svipptur innom Joker og et par måneder på Akademika, er hun snart tilbake i kiosken igjen. Denne gangen er den dobbel så stor og har dobbelt så stort utvalg. Dessuten skal den ha løsvektgodteri og et spennende magasinutvalg.
– Er vi snart ferdige med intervjuet? Du skjønner det at jeg liker ikke det der med PR. Jeg vil ikke har så mye oppmerksomhet rundt meg selv, sier Eli beskjedent.
Mann og barn
Tilfeldigheter førte henne fra Brønnøysund via matbutikken på Sogn Studentby til kiosken på Blindern i 1984.
– Det var så koselig for jeg ble jo så godt kjent med studentene, sier Eli.
– Hva er det beste med å stå i kiosken?
– Det må være alle menneskene jeg har blitt kjent med. Blindern er en trygg og god plass hvis man kjenner folk. Som en drabantby på en måte, sier hun og smiler til en forbipasserende.
Hver dag etter jobben setter Eli seg på toget til Nittedal. Der venter mann og to barn i tenårene.
Vanskelig valg
– Jeg håper jeg kommer til å trives like godt i kiosken som jeg gjør på Akademika. Her lærer jeg masse nye ting og har mange kolleger rundt meg, sier hun og titter ned på skotuppene sine.
Eli forteller at hun er glad for at det skal jobbe to personer i den nye kiosken.
– Jeg følte meg litt alene i den gamle kiosken, innrømmer hun.
Hun har ett ønske for den nye kiosken:
– At kundene bruker den. Ellers går det fort gæli\', sier Eli.
Hun smiler. Som alltid.
– Nå trenger du vel ikke skrive mer? sier kiosk-Eli og smiler sjenert.
