Fengslende studier

– Studenttilværelsen handler jo om å dra lasset sammen. Jeg savner veldig stimulansen medstudenter gir, sier Veronica Orderud.

Hun tar imot oss i et gulmalt besøksrom på Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt i Oslo. Godt brukte barneleker og puslespill ligger stablet i ei bokhylle, som om noen har forsøkt å gjøre stedet hyggelig.

Orderud hadde ett år igjen på veterinærstudiet da hun ble ilagt lovens strengeste straff for medvirkning til trippeldrap. Over 10 år senere er dyrlegeambisjonene for lengst bleknet. Nå er hun teologistudent ved Universitetet i Oslo. Bare masteroppgaven gjenstår før studiet er fullført.

På de ti årene hun har sittet inne har samfunnet utenfor tatt sjumilssteg.

– Jeg har bare lest om Facebook og Twitter. Jeg sitter på forelesning med notatblokken min, mens alle andre har laptop. Jeg har aldri betalt en regning over nettet, forteller hun.

I fengselet føler Orderud seg annerledes fra de andre. De færreste av hennes medinnsatte har vært gjennom grunnskolen, og mange er utenlandske.

– Det er utrolig hva folk er opptatt av her inne. Det er ingen å diskutere gårsdagens nyheter med. Her ser de på Disney Channel og repriser av Dallas, sukker hun.

42-åringen mener det stilles for lave krav til de innsatte.

– Det er mye fokus på mestring her inne, men det kreves ikke noe av oss. Når man kommer ut, holder det ikke å være en racer på å lage grytekluter og trefjøler, sier hun.

I dag tar 60 personer høyere utdanning i norske fengsler. Da Universitas omtalte situasjonen deres i 2010, kom det fram at de ikke har råd til å betale for semesteravgift og pensumbøker. De innsatte får allerede dekket livsoppholdet av staten, og har derfor ikke krav på støtte fra Lånekassen. I stedet kan de søke finansiering fra Nav, men få tildeles støtte.

Orderud mener at reglene gjør tilværelsen vanskeligere enn nødvendig for de som vil studere bak murene. Hun peker på at det er blitt færre og kortere permisjoner siden Universitas tok opp saken sist.

– Nå får jeg permisjon to ganger i måneden i fem timer. Inkluderer man t-banereisen fra Bredtveit til Blindern, gir det ikke mange arbeidstimer, sier hun.

Med svært begrenset internettilgang er det også vanskelig å benytte seg av læringsportaler som Classfronter og It’s learning. Dessuten er det i praksis umulig for høyrisikofanger å følge fag med obligatorisk undervisning.

Tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland mener imidlertid at mye er blitt gjort for å bedre fangenes studiesituasjon.

– Jeg er veldig fornøyd med dagens ordninger for innsatte som studerer. Det har vært store forbedringer de siste årene, som utviklingen av internettportalen eCampus, sier hun til Universitas.

Portalen gir studenter som ikke kan delta fysisk i undervisningen mulighet til å studere. Den gagner riktignok bare innsatte på åpne soninger som har internettilgang, og får dermed ingenting å si for innsatte i høyrisikofengsler som Bredtveit.

– Å ta utdanning er noe av det viktigste man kan gjøre for å forberede seg på å møte samfunnet etter soning. Men man må ta utgangspunkt i at sikkerhetsnivået skal være høyere i høyrisikofengsler, sånn er det bare, sier Aasland.

Trude Euro Viig soner en kortere dom på B2, Bredtveits åpne avdeling. Der har hun full internettilgang og mulighet til å delta i undervisningen ved den nettbaserte privatskolen eCademy, der hun studerer IT-drift. Nå er hun imidlertid overført til høyrisikofengselet for en periode.

Livet bak murene er som et vakuum, mener Viig.

– De som soner lange straffer lærer ingenting om teknologi som fellesskapet utenfor er avhengig av. Folk kommer ut herfra uten kvalifikasjoner eller kunnskap om hvordan samfunnet fungerer, sier Euro Viig.

Hun unnskylder den grå fengselsjoggedressen. Klærne hennes har ikke kommet fra B2 ennå. Etter et liv preget av ADHD og flere fengselsopphold, vet hun litt om å falle tilbake på dårlige vaner.

– Soningen må innholde noe folk får bruk for senere dersom det skal være snakk om rehabilitering. De må lære noe nevenyttig, lære å bli funksjonsdyktige mennesker, sier hun.

Euro Viig hevder at hun først lærte å skrive og lese som 35-åring – i fengsel. I dag får hun studiestøtte fra Nav og er fornøyd med situasjonen.

– Men jeg måtte slåss for pengene, understreker hun.

Kirsten Vikesland Mæhle, daglig leder av Jussbuss, tror at høyere utdanning av fengselsfugler er en god investering.

– En del av debatten dreier seg om hva fangene fortjener av midler og muligheter. Jeg mener at dette er helt feil søkelys. Samfunnet tjener på at de som har sittet inne har bedre forutsetninger når de kommer ut enn da de ble satt inn, sier hun.

Men Jussbuss-sjefen vedgår at høyere utdanning ikke er for alle.

– Det viktige er å få de innsatte rustet til en jobb, enten dette skjer gjennom høyere utdanning, yrkesfaglig videregående opplæring eller forskjellige kurs, sier hun.

Likevel tror Mæhle at flere ville brukt tiden i fengsel på å skaffe seg høyere utdanning hvis de fikk mer oppmuntring, både fra fengselsansatte og i form av bedre tilrettelegging.

– Gjennom møter med innsatte studenter har jeg fått inntrykk av at flere har en ensom tilværelse. Mange opplever allerede en tiltaksløshet og at livet har blitt satt på vent. Når man studerer går alt på egen motivasjon. De fleste hadde nok hatt godt av hjelp til å komme i gang, tror Mæhle.

I korridoren på Bredtveit klirrer det i nøkler.

Veronica Orderud forteller at mange innsatte ikke tror det er mulig å møte aksept igjen på utsiden av murene. Selv er hun mer optimistisk.

– Jeg vet at jeg er avhengig av å møte mennesker som er villige til å gi meg en sjanse når jeg kommer ut og skal tilbake til arbeidslivet. Jeg vet at jeg vil jobbe med mennesker. I løpet av fengselsoppholdet har jeg blitt flink med mennesker, tror jeg.

I masteroppgaven sin skriver hun om bot og tilgivelse. Problematikk hun kjenner godt etter lange år i fengsel.

– Hvordan har du klart å samle konsentrasjon og krefter til å studere her inne?

– Ved å holde fast på rutinene mine. Jeg trener og studerer til faste tider hver dag.

Tiden vår er ute. Orderud har en spinningtime å rekke i fengselets treningsstudio.

– Det er viktig at jeg er der i tide. Det er jeg som er spinninginstruktør, sier hun.