Nikoline ville heller dø enn å leve med tvang

– Jeg ble lagt i belter opptil fire ganger om dagen. Der kunne jeg bli liggende i timevis – fastspent og medisinert.

 – Da opplevde jeg å miste meg selv.

Det forteller Nikoline Riis Lindahl (28) til Universitas. Hun ble innlagt på en lukket psykiatrisk avdeling etter at kroppen hennes var blitt så utmagret at den stod i fare for å kollapse.

Nå, noen år etter utskrivelsen, gir hun ut bok. Med Pasientrom 48 tar hun et personlig oppgjør med tvangsbruken hun selv erfarte i psykiatrien – og med et system hun mener sviktet da hun trengte hjelp som mest.

Terskelen for tvang senkes 

Tidligere i år ble det kjent at Stortinget vil senke terskelen for bruk av tvang i psykiatrien – et politisk vedtak som har utløst sterke reaksjoner, særlig blant tidligere pasienter. 

Tvang i psykiatrien stod på agendaen da debutantforfatteren og journalistikkstudent Lindahl deltok som én av to gjester i NRKs Dagsnytt 18 tidligere i mai. 

I motsetning til tidligere sendinger, var det denne gangen pasientenes egne perspektiver som ble løftet frem – ikke fagfolk, behandlere eller ledere. 

Begge deltakerne hadde erfaring med tvangsbruk, men med svært ulike utfall. Den ene beskrev hvordan tvang hadde vært nødvendig og hjelpsomt. Den andre – Lindahl – fortalte om hvordan det samme førte til dype sår og langvarige belastninger.

– Det er ikke det at jeg er imot tvang i seg selv, men jeg er opptatt av hvordan den blir utøvd, sa hun til Universitas i etterkant av debatten.

Men hva er egentlig tvangsbruk?

Ifølge loven om psykisk helsevern kan tvang bare benyttes når frivillig behandling er forsøkt uten tilstrekkelig effekt – eller når det vurderes som åpenbart formålsløst. Pasienten må ha en alvorlig sinnslidelse, og ett av to kriterier må være oppfylt: behandlingskriteriet, som innebærer behov for nødvendig behandling, eller farekriteriet, som gjelder fare for eget eller andres liv og helse. 

I Lindahls tilfelle ble det vurdert at hun, på grunn av alvorlig anoreksi, var en fare for sitt eget liv.

Dette står også i bokas etterord, men det legger hun også til: 

«Det er ingen tvil om at jeg trengte hjelp. Men måten hjelpen ble gitt på, gjorde alt verre»

Universitas har sett dokumentasjon fra Lindahls advokat. Det kan du se lenger nede i saken. 

Mangel på terapi

Noen uker etter TV-sendingen møtte Lindahl Universitas for hvor hun utdypet erfaringene sine fra tvangsinnleggelsen.

– Du skriver i etterordet at du i dag ser situasjonen med et annet blikk enn da du var innlagt. Hvorfor mener du likevel at behandlingen du fikk var feil – og ikke bare nødvendig under krevende omstendigheter?

– Jeg ble utsatt for tvang flere ganger daglig og fikk ikke samtaler, selv om jeg og advokaten min ba om det. Det var ganske skadelig, sier hun og legger til: 

– Jeg fikk ingen psykoterapi. Helsedirektoratet er tydelig på at pasienter som tvangsinnlegges med spiseforstyrrelser skal få psykoterapi. Det fikk jeg aldri – og det førte til at anoreksien min ble verre.

Lindahls advokat under oppholdet bekrefter dette overfor Universitas:

– I møtene med kommisjonen formidlet jeg at Nikoline ønsket samtaleterapi, men sykehusets vurdering var at hennes psykiske og fysiske helse var såpass nedbrutt grunnet underernæring at dette ikke ville være hensiktsmessig, forteller advokat Helene Brænde Søyseth.

Lindahl beskriver dette som alvorlig svikt i behandlingstilbudet. Mangelen på samtalebehandling, kombinert med omfattende bruk av tvangsmidler, forverret helsetilstanden hennes.

I boken Pasientrom 48 forteller hun i detalj om langvarige perioder i belter, tvangsernæring og det hun opplevde som gjennomgående mangel på forståelse fra helsepersonell. Hun hevder også at flere tilfeller av tvangsbruk ikke ble dokumentert i journalene – til tross for lovkrav om dette.

– I tre uker var jeg isolert alene på en skjermet enhet i kjelleren. Ingen andre var der, bare jeg. Jeg ble lagt i belter flere ganger om dagen – og om natten lå jeg fastspent, hevder Lindseth.

Mellom 

Helsedirektoratet opplyser til Universitas at voksne med spiseforstyrrelser bør få psykoterapi, også under tvangsinnleggelse.

– Hva er Helsedirektoratets kommentar til at pasienter med spiseforstyrrelser, som Lindahl, ikke får psykoterapi under tvang – til tross for gjeldende anbefalinger?

– I noen tilfeller vurderes det at psykoterapi ikke er aktuelt fordi pasientens tilstand ikke tillater det, sier fungerende avdelingsdirektør Marius Skram til Universitas.

Når det gjelder beltebruk i psykiatrien, understreker direktoratet at dette kun skal brukes når det er strengt nødvendig. Tiltaket skal være kortvarig og pasienten under kontinuerlig tilsyn.

– Tvangsmidler skal brukes på en mest mulig skånsom og omsorgsfull måte, og behovet må vurderes fortløpende, sier Skram.

Ville heller dø

På Litteraturhuset deler Lindahl åpent om den langvarige prosessen med å bearbeide traumene fra behandlingen. Opplevelsene satte dype spor som påvirket hennes evne til mellommenneskelig kontakt.

– De første månedene så klarte jeg ikke å være nær noen eller klemme. Fordi nærhet var blitt forbundet med tvang og makt.

Situasjonen ble så alvorlig at familien til slutt måtte ta et hjerteskjærende valg. I boka beskriver Lindahl en periode hvor hun heller ville avslutte tvangsbehandlingen enn å fortsette den – selv om det kunne koste henne livet.

– I boka beskriver du en tid i livet ditt der du heller ville avslutte tvangs-behandlingen enn å fortsette den. Hvordan har det vært å gjenoppleve?

– Jeg husker det så godt, da mamma ringte. Stemmen hennes skalv da hun sa: «Nå har jeg tatt kontakt med dem. Nå skal jeg møte dem.»

– Så sa hun: «Vi vet at dette kanskje kan føre til at du dør. Men vi foretrekker heller det, enn at du skal leve et liv hvor du ikke orker mer – hvor du ikke klarer å leve videre på grunn av det du blir utsatt for.»

Med boka vil hun formidle at motstand ikke nødvendigvis er motstand mot hjelp. Og husk på at symptomene deres er en beskyttelse mot noe.

For Lindahl har skriveprosessen vært en måte å gjenvinne den autonomien hun følte hun mistet under behandlingen.

– I takt med det jeg opplevde der, så følte jeg at stemmen min forsvant mer og mer. Og når jeg har skrevet den boka, så føler jeg at jeg har bygd stemmen min opp igjen.

Trenger du noen å snakke med? Ring Hjelpetelefonen gratis på nummer 116 123.