Jakten på jaktmarken

Å finne den rette er ikke lett for en generasjon som rapporterer om stadig større problemer med å i det hele tatt finne folk å henge med. At alle foreldrene våre tilsynelatende møttes gjennom felles venner under studietiden, høres ut som en dødsdom for generasjon telefon. Med mindre man tør å være litt proaktiv.

Med foreldregenerasjonens vennskapelige tradisjoner i mente, er det kanskje på tide å sjekke ut andre arenaer enn Tinder og dansegulvet på Youngs klokka 01:30. Ekte kjærlighet fordrer meningsfulle bånd, tid og tillit, altså det motsatte av det man får i hookescenens dystre lekegrinder. 

Desperasjonens dager

Nå har det skjedd litt den siste tiden også, for så vidt. Vi har fått ting som «Pitch-A-Friend», ulike humor-varianter av speed dating og generelt en større aksept for den typen desperasjon. Men dette er ikke akkurat steder de fleste av oss drar til alene, vi trenger å ha trygge, kjente mennesker rundt oss for å overleve noe så kleint.

Det er nettopp det som kan virke umulig i ensomhetens og isolasjonens tidsalder, å få seg venner som enten kan bli til noe mer eller støtte deg i datingprosessen. Men det bor da faktisk 136.000 folk mellom 18 og 29 år i Oslo kommune. Jeg gjorde det aldri spesielt bra i statistikk og sannsynlighet, men hvis folk i småkommuner med noen hundre innbyggere finner partnere og nettverk, burde det ikke da være kjempeenkelt i Oslo? 

Et Google-søk på «Hvordan finne venner Oslo» gir ikke all verdens optimisme. Svarene er stort sett å bli med i Facebook-grupper, prøve diverse apper og å melde seg på organisert idrett for voksne. Og veldig mye «Jeg vet ikke svaret, men deler problemet». Huff.

Jeg er ikke kresen på hva slags arenaer jeg ser etter, men det føles riktig at de må være basert på fysiske møter, og samtidig ikke på fysisk utmattelse. Lavterskel, ekte og allment tilgjengelig. For jeg er på denne jakten på dine vegne, kjære leser. Selv har jeg kapret meg en samboer som jeg synes er en ålreit type det er verdt å holde på, og min aldri helt storslåtte datingtid er offisielt bak meg. 

Verdens verste menneske?

Det faktumet blinker litt ekstra i bevisstheten når jeg i jaktens ærend, sammen med en gruppe fra Røde Kors og SiOs tilbud Treffpunkt Student, er på vei forbi Ekeberg-restauranten til en piknik på Ekebergsletta. Trier-parallellene leker med meg, de gjør jo det. Mest fordi jeg liker å romantisere livet mitt i hans stil.

For altså, jeg er ikke her for å prøve ut utroskap i studentfrivillig regi og senere på uforståelig vis forlate verdens aller kjekkeste mann (altså Anders Danielsen Lie, men kjæresten min er en god nummer to). 

Jeg er med på denne pikniken med Treffpunkt Student for å finne ut hvor velfungerende slike arenaer for å treffe nye folk faktisk er. Er det først og fremst et tilbud for å ha noen å være med der og da, eller inviteres man også til å bygge langvarige relasjoner med nye mennesker? Intime videre steg får man så stå for selv.

Vi begynner turen med å gå hovedstien fra trikken til Ekebergtrappa. Gåingen tvinger små grupper til å begynne å snakke med hverandre, og man rekker et par runder med å hilse på noen, for så å gå sprengklein ved siden av dem og kjenne på presset om å si noe.

Det er i underkant av 30 av oss som så henger rundt og spiser mellombarer og brødskiver med salami og skinkeost på Ekebergtrappa. For mange til å sitte, så piknikstemningen dukker aldri opp. Og så er det på tide med leker. Og navnerunde.

Jeg har fortsatt traumer fra fadderukene jeg på tre ulike studier har prøvd å rømme fra, og synes umiddelbart at dette er det verste som kunne skjedd. Men jeg er også pliktoppfyllende, og motsier meg ikke opplegget. 

Heldigvis myknes jeg snart opp av litt etterlengtet kaos. Halvveis ut i navnerunden finner italienerne, som utgjør nesten halve gruppa, ut at den nye paven er valgt, og bryter høylytt og smått desorienterte ut av navnerunden for å samle seg rundt en livestream på noens telefon.

Best før: seks måneder

Som du kanskje allerede har gjettet, er de fleste av de oppmøtte utvekslingsstudenter. I varierende grad, noen er her for et semester, noen for et år, noen for en grad. Andre bor i Oslo permanent eller er oppvokst i byen, men vi er i mindretall. 

En av de frivillige forteller at de gjør mye forskjellig på disse treffpunktene. De prøver ut aktiviteter, har spillkvelder, og har også arrangert speedfriending. «Dere har ikke gått helt til speeddating?» spør jeg, liksom på tull, og får bekreftende svar at nei, de er ikke helt der. Og vi er enige om at det er vanskelig og litt kontraproduktivt når så mange snart skal forlate landet igjen.

Etter at de paveinteresserte har brutt med gruppa, går resten videre til en lek som involverer både kortspill, løping og strategi. Og det er så mye tenking og kommunikasjon involvert, i tillegg til at man må løpe, at det løser opp mye kleinhet. Man har ikke tid til å gjøre komplekse sosiale vurderinger når det er så mye som skjer med hode og kropp. 

Jeg har det kjempegøy, og lurer på hvorfor fadderuka var så mye Børst og shots og så lite 8. klasse-gymtime, som åpenbart funker mye bedre. Jeg lurer også på hvorfor ikke flere permanente osloboere benytter seg av slike tilbud når det ikke prakkes på oss av intense 20-åringer i matchende t-skjorter.

For selve misjonen til Treffpunkt Student har jo et kjempeviktig premiss som tar bort mye sosial usikkerhet, du vet at de du treffer der søker nye bekjentskaper. Det er ikke som med venninna til venninna di som du møter ofte, men aldri snakker med én til én, eller som med kollokviegruppa hvor alle har sine egne gjenger utenfor studiet. Kommer folk til en sånn sosial møteplass, har de på en måte fraskrevet seg retten til å avvise kontakt.

Men når de som kommer ikke ser etter noe langvarig, fordi de som ser etter noe langvarig ikke kommer, så blir ikke initiativ som dette en gunstig vei til kjærlighet. 

Døden på Youngstoget

Så da får vi dra på byen, da. Eller, du får dra på byen, jeg har fortsatt kjæreste og er fortsatt fornøyd med det. Men jeg prøver meg en tur likevel for å se hvor ulike menneskemøter jeg, altså du, får oppleve. 

Jeg pynter meg, tar på skjørt og topp med utrigning, maskara og bronzer, øreringer og møkkete joggesko, fordi ærlig talt, det er slitsomt å danse og jeg vil helst kunne løpe fra folk ved behov. 

Egentlig er jeg en pilsejente, og jeg innser at siden jeg aldri er på annet enn brune barer og konserter, har jeg ingen venner å invitere med meg til et ordentlig utested. Så da drar jeg alene på byen, kaster meg med hodet først ut i midnattens sagnomsuste erotikk.

Om jeg trodde navnelek og stående piknik var kleint før, virker det helt prima i forhold til å gå på byen alene i Oslo. Jeg tenker jeg skal prøve å danse litt på Youngs, men blir sittende ved baren og sippe til en paloma. Der finner jeg frem det mest flørtende blikket jeg har og stirrer mykt på litt ulike gutter jeg ser. Alt uten at noen viser noe som helst interessert i å prate med meg, og uten et sekund å miste følelsen av å ville forsvinne ned i det klissete gulvet.

De fleste som er ute er der med egne venner og gjenger, og min ensomhet virker ikke som den signaliserer helt den innbydende jomfru i nød-utstrålingen som jeg hadde håpet på. Jeg ser nok bare ensom og utilpass ut. Og jeg er ensom og utilpass. Jeg har sikkert lokalets laveste promille, bare telefonen min å snakke med, og mellom de forsøksvis forførende blikkene skriker nok øynene mine at jeg ikke vil være der i det hele tatt. Så på under en time har jeg tømt drinken og følger hjertet dit det helst vil, hjem til min egen trygge seng.

Det er klart det er beklagelig, men jeg må bare konkludere med at jeg ikke kan hjelpe deg, kjære leser. Hvis vi vil finne tilbake til «felles venner til etablert par»-pipelinen som vi ikke arvet av foreldrene våre, tror jeg egentlig at flere må tørre å være mer søkende og åpne, og der kan jeg bare ta ansvar for meg selv. Dessuten er jeg jo ikke singel, så.