Flyktning i eget land

Jeg er Abelivahi. Dette er min historie.

Den demokratiske republikk Somalia har denne februarnatten blitt et land vest på den skandinaviske halvøy. Somalia grenser i de neste 24 timene mot Sverige, Finland og Russland. I de neste 24 timer er jeg flyktning, i et rollespill arrangert av Røde Kors Ungdom.

Vi skal straks innom den grisekalde hovedstaden, Mogadishu. Men først en tur til Berbera, situert ikke langt fra Maridalsvannet. Berbera er en havneby der fisken møter fastlandet. Det er en drøy kilometer fra Maridalsvannet til vårt beskjedne hjem. Hjemmet til Dir-klanen. Til familien Dubad.

Vi prøver å leve så normalt som mulig, selv om mine to små halvsøstre, Mobita og Samla, døde i en mordbrann nylig. Det truer alltid en krig. En naboklan har lagt vår klan for hat, Somalia er ikke lenger trygt for oss. Vi må flykte.

Til Norge.

Identitet

Studentene fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet og Det humanistiske fakultet er alle klare. Alle har fått hver sin identitet. De har lagt fra seg klokkene sine og lovet at de skal prate på engelsk. Norsk er ikke lenger et språk vi somaliere forstår. De ferske flyktningene er polstret, pakket inn i polyester og polyuretan. Klærne puster, de har avtakbar hette. Tøyet er slitesterkt, og best av alt, ikke ett, ikke to, men tre lag Gore-Tex.

Jeg har levd sammen med min familie hele mitt somaliske liv, men jeg har bare kjent dem i et par minutter. Min plan er å bli grønnjævlig dårlig. Kjenne elendigheten på innsiden av skosålen. Det er tross alt derfor vi er her, er det ikke? Leke flyktninger.

La oss dra til Mogadishu.

Militærgrønt

De som flykter trenger noen til å ta dem imot. Akkurat som husdyr. Trenger noen som tar godt vare på dem og snakker til dem, gir dem sikkerhet. Jeg er Abelivahi. Hvem skal ta meg i mot?

– GET DOWN!

Vi har nettopp flyktet fra Berbera, og hadde langs veien til Mogadishu et mislykket forsøk på å sette opp en leir for dagen. Guiden som formante min familie til å legge seg ned, stirrer olmt på oss.

– You have to hide faster not to get caught! And remember to hide your faces!

Hver gang vi ser militære kjøretøy må vi løpe inn mot veien, gå ned på huk og gjemme ansiktene. Guiden vi støtte på på veien skal føre oss trygt til Mogadishu, der vi må skaffe oss de papirene vi trenger for å komme ut av landet. Men vi vet ikke engang hva han heter.

– RUN FOR YOUR LIFE! HIDE YOUR FACES!

Du må belage deg på mye skriking og løping når du er flyktning. Denne gang kjørte en sølvgrå stasjonsvogn forbi. Alt den kjørende soldaten kunne se var norske fjellsekker i militærgrønt og marineblått.

Traktorelefanter

Snø i Somalia? Det er El Niño som har blåst hvit sand fra Kenya, får vi høre fra guiden vår. Jeg og min familie går forbi en somalisk åker dekket av hvit sand fra Kenya. Ikke lenge etter krysser vi store traktorspor. Familien Dubad ser spørrende på veiviseren.

– It’s elephant tracks from Kenya. They come every winter.

De har store elefanter i Kenya.

Å være en god flyktning kan bety mye forskjellig. Det kan blant annet handle om å bli våt på beina, å være sulten, tørst og usikker. Jeg føler meg som en god flyktning.

I de neste 24 timene vil Maridalsvannet føre meg og min familie gjennom flere titalls land. Vi jaktes av en norsk innsjø med hevngjerrige grensevakter. Ikke akkurat daglig kost.

Og apropos mat. Å gå sulten er som å ha et dyr inne i magen som konstant roper sin nød, den river opp og tukler med dine indre organer, det er en uthuling i mageregionen som kan drive deg fra vettet. Motorikken svekkes, hodet banker og du vil bare legge deg ned i den hvite kenyanske sanden og dø.

Armhevninger

Jeg er Abelivahi. Suleiman ligger ved siden av meg, og jeg syns det er forunderlig at det er nå, etter 23 år som tvillingbrødre, at han lurer på hvem av oss som er eldst. Frostrøyken strømmer ut av min brors munn. Stemmen hans holder den hvite røyken levende. Lenge. Jeg teller langsomt til treogtjue. Så dør røyken ut og løser seg i den svarte natten. Imens, mens jeg ligger her, i Camp No Hope, med hele min fremmede familie rundt meg, må jeg tenke på hva som skjedde med oss ved grensekontrollen inn til Jemen.

Vi var vitne til at en medflyktning ble sparket som en kjøter uten verdighet. Hun hylte. Grensevaktene brølte. Jeg tror ikke hun klarte seg gjennom grensen.

– WE DON’T WANT YOU AND YOUR FILTHY FAMILY IN OUR HOMECOUNTRY! FIFTY PUSH-UPS, AND NOT ON YOUR KNEES, YOU IDIOTS!!!

Hodepine

Månen er en sol i natten. Men det er lommelyktene til grensevaktene som brenner inn grønne flekker i våre netthinner. Alle må ned på kne. Skal vi henrettes? Skal vi ikke klare å krysse grensen inn til Jemen engang?

Ansiktene til sadistene blir borte i finlandshettene, den jemenske militsen skriker skjellsord i øret på oss.

– Where’s your FUCKING passports?!

Jeg tar tjue armhevninger. Brystkassa dunker hardt i bakken. Jeg har aldri sett på denne enkle øvelsen som en metafor på døden før.

Jeg hører harde spark i mørket. Grining. Skriking. Mer grining. Mer skriking.

Det er nå jeg får hodepine.

Hjem

Tolv norske timer senere sitter hele Dubadfamilien ved Utlendingsdirektoratet og blir intervjuet av en saksbehandler. Vi er fullstendig rådville og desillusjonerte. Slitne og sultne. Hvor lang tid har det gått siden vi flyktet ut av landet 3. februar? Umulig å si. Det kan ha tatt måneder, det kan ha tatt år. Men det spiller ingen rolle. Bare vi får bli. Og det får vi vel?

Det eneste jeg husker å ha spist de siste dagene, er en håndfull ris.

Men nå er det eneste som står i hodet på meg og min familie om vi får bli i dette landet dere kaller Norge. Har vi oppnådd de strenge kravene om opphold? Eller blir våre forklaringer veiet for lett?

Vi må ha gode grunner til å bli. Jeg var Abelivahi i 24 timer.

Og jeg ble sendt tilbake til Somalia. Uten en forklaring.