Forelskede forskere

En septembersøndag forkledd som en sommerettermiddag. Det er stille på campus. Den vanligvis yrende reformmaurtuen er folketom, bortsett fra ett og annet idyllisk-slentrende par på søndagstur. Et av disse, Jurate Saltyte-Benth og Fred Espen Benth slipper sjelden hverandres hender. Hun er fra Litauen og han fra Norge. De er begge forskere, ansatt ved Matamatisk Institutt, og har vært gift siden sankthans i fjor. Om et par ukers tid blir de tre.

Hun er en av mange utlenlandske forskere som har valgt å bosette seg i Norge i løpet av de siste ti-tolv årene. For henne var det kjærligheten til mannen hun om kort tid venter barn med som var avgjørende. Det motivet er hun ikke alene om. En undersøkelse gjort av Norsk Institutt for Forskning og Utdanning (NIFU) om utenlandske forskere i Norge, viser nemlig at kjærligheten er den viktigste enkeltårsaken til at de kommer hit. Over 30 prosent av de som deltok i undersøkelsen svarte at de kom til Norge fordi hjertet sa dem at de måtte.

Faglig fellesskap

Jurate har fått seg jobb som postdoktor ved Matematisk institutt, hvor Fred er førsteamanuensis.

– Takk og pris for det, det ville vært vanskelig å være her uten å jobbe, sier hun.

Det er en tydelig stolt ektemann som forteller om konas faglige dyktighet. Mens han forsker på matematisk finans, driver hun med statistikk. Med kontorer i samme gang, deler de det meste.

– Det blir ikke mye fagprat?

– Vi diskuterer jo endel jobb, men vi har mer enn nok annet å snakke om, sier han.

De mener at de begge er flinke til å lytte. Flinke til å ikke la ting ligge usagt mellom dem. Det er derfor de har det så bra sammen.

– Vi fyller absolutt ikke kveldene med matte, sier hun bestemt.

Konferanse-romanse

De to møttes for fire år siden på matematikk-konferanse på Beitostølen. Jurate ler litt av det hun mener kunne vært en mer romantisk setting, men ifølge NIFU-forsker Lars Nerdrum, er nettopp slike forskerkonferanser er et sted hvor mange møter den store kjærligheten.

– Man glemmer innholdet på slike konferanser ganske raskt, det viktigste er menneskene man møter og diskusjonene man har, sier Fred.

Faglig utbytte eller ei, for de to fikk hotelloppholdet livslange konsekvenser.

– Men maten var også bra, legger han til og ler.

Etter fem dagers bekjentskap, og to påfølgende år med kontakt via brev, e-post og telefonsamtaler skulle de to igjen på samme konferanse, nå i Kautokeino. Denne gang var turen bedre planlagt, hun skulle komme tidligere og bli lenger.

– Jeg var utrolig nervøs på flyet, smiler Jurate.

Hva skulle de snakke om, hvordan ville det bli å møtes ansikt til ansikt? Kjemien var der fortsatt, og følelsene vokste seg sterkere. Etter Kautokeino ble det mye reising, både til Litauen og Norge. En gang mellom jul og nyttår ble bryllupsdatoen satt, og de to giftet seg i Litauen Sankthansaften 2002.

Tenke det – gjøre det

– En av oss måtte jo flytte, sier Jurate om beslutningen om å bosette seg i Norge.

For henne var det lettest. Siden hun kom fra Klaipeda, en mindre by med færre jobbmuligheter og dårligere forhold for forskning, valgte hun å bli med Fred til Oslo.

– Jobben her er en del av hans liv, jeg ville ikke ta det fra han, sier hun.

Sammen måtte de være uansett.

– Det vanskelige er ikke nødvendigvis å bestemme seg, men å gjøre det man har bestemt seg for, sier Jurate.

Hun forteller om små detaljer som fremkalte mange følelser. Om den triste ferjeturen med flyttelass fra Litauen til Sverige. Verst var det å si adjø til foreldre og venner hun var vant til å se ofte.

– Jeg er imponert over hvor bra hun har taklet det å flytte hit, sier Fred og ser varmt på sin kone.

– Forskere mer mobile

Antallet utenlandske forskere i Norge ble mer enn fordoblet fra 1991 til 2001, fra cirka 1200 til omkring 2600. Lars Nerdrum ved NIFU ledet arbeidet med rapporten

Inngående forskermobillitet til Norge. Den konkluderer blant annet med at nærmere en tredel av de utenlandske personene med forskerkompetanse i Norge, hadde norsk liveledsager som viktigste grunn til å komme hit.

– Med mange utenlandsopphold og konferanser, er sjansen for å møte en utenlandsk person man tiltrekkes av større enn for de fleste andre yrkesgrupper, tror Nerdrum.

Han tror forskere vanligvis er mer mobile enn andre, og at de dermed har lettere for å følge med en mulig livspartner, men mener at den faglige motivasjonen også må være der.

– Mange forskere som har blitt noen år og komme et stykke opp i utdanningsløpet, flytter ikke før de har en utfordrende stilling å komme til.

Jurate og Fred Benth er altså i godt selskap. Men typiske eller ikke, noen mennesker får mønsteret til å virke nytt.

Et raskt smil. Et blikk. En hånd som hviler i den andres nakke.

– Vi går så bra sammen, sier Jurate.

Det er ikke vanskelig å se.