Fra kapp til kapp på to hjul

Det er tirsdag kveld og den flere felt brede motorveien inn til Kairo er sperret av trafikkork. Bønnerop fra høye minareter blander seg med lyden av mange tusen rusende motorer og et ufattelig bråkete og ustemt tuteorkester. Denne kvelden blir den kaotiske larmen hørt med nye ører. Midt mellom tutende biler, sinte sjåfører og hasardiøse mopedister befinner det seg nemlig tre skjeggete nordmenn på sykkel.

Jørn fortaper seg i det overveldende synet av trafikken, alt søppelet, det surrealistiske veisystemet, slumområdene og det generelle kaoset. Han legger ikke derfor merke til bilen som sakte presser seg opp langs siden av sykkelen hans. En kar titter ut av vinduet og roper ut på gebrokkent engelsk: «What’s your name?». Jørn svarer ikke. Han ser på mannen og tenker: «Ikke igjen!»

Unnfanget ideen på SV

Tre år tidligere sitter tre studenter og spiser lunch i kantinen på Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV) ved Universitetet i Oslo.

– Hadde det ikke vært kult å sykle jorden på langs?

De færreste av oss klarer å realisere slike drømmer, men for 23-åringene Andreas Doppelmayr, Øyvind Nystad Handberg og Jørn Wichne Pedersen var det ikke aktuelt å la det bli med pratet. De skulle på tur. Men de ville også utgjøre en forskjell. Underveis tjener de inn penger til UNICEFs program Schools for Africa.

– Dette samarbeidet henger definitivt sammen med studiene og interessen vår for utviklingsarbeid. Etter å ha studert utvikling i tre år, har vi lyst til å få til noe litt mer konkret gjennom innsamlingsaksjonen, sier Jørn.

Høsten 2006 hadde nemlig guttene begynt på utviklingsstudier på SV. I løpet av kort tid ble de gode venner.

– Vi visste hele tiden at vi kom til å gjennomføre dette. Vi snakket om det hver gang vi tok en øl sammen, eller når vi hadde pauser mellom forelesningene. Men før begynnelsen av 2009 gjorde vi vel ikke stort mer enn å se på kart og drømme, sier Øyvind på telefon fra Kairo.

Sykler for opplevelsene

Selv om planene var klare tidlig, fikk sykkelfantomene veldig dårlig tid før avreise.

– Vi monterte sykkelen til Andreas én dag før avreise, og pakket alt til turen samme natten, forteller en lattermild Øyvind.

25. august i fjor la de tre guttene ut fra Nordkapp, og har til nå vært gjennom elleve land. Før de satte seg på syklene beregnet de å bruke mellom ett og ett og et halvt år på turen. Foreløpig ligger de godt an, og regner med å komme frem til Kapp det gode håp ett år etter at de la ut fra Nordkapp.

– Det er gøy å se hvor forskjellig folk er fra land til land. Vi har vært gjennom flere land i Midtøsten, og det er stor forskjell på hvordan vi blir tatt imot. I Syria ble vi vinket til på gata, og folk stilte spørsmål og var nysgjerrige. De inviterte oss også hjem til seg, og vi fikk overnatte hos dem. I Israel var det derimot nesten ingen som brydde seg. Det var i det hele tatt et ganske labert land å være syklist i, forteller en humørfylt Jørn.

De tre vise menn

I løpet av turen har de tre syklistene ofte blitt invitert hjem til folk og sovet der. Men de har også måttet ty til mer eksotiske overnattingssteder.

– Vi har sovet i russiske og ukrainske badstuer, i en vaktbu og i kjelleren til Ankara svømmehall. Vi har også sovet på en søppelplass, og på julaften sov vi et forlatt fjøs, forteller Jørn.

Det har heller ikke vært fritt for spesielle episoder. I Russland ble de innlosjert hos en familie som ga dem enorme mengder vodka og en tur i badstuen med bjerkeris og det hele.

I Syria satte de en hel landsby på hodet bare med sitt blotte nærvær. De også har syklet under Suezkanalen, og vært med på ting en kun kjenner fra skrekkfilmer.

– I Russland fikk vi beskjed om at det ikke var trygt å telte ute, så de gangene vi måtte telte i åpen natur, prøvde vi å gjemme oss bort. En kveld slo vi opp telt inne i en tett skog og da vi skulle legge oss, hørte vi et forferdelig skrik. Vi vet ennå ikke om det var et dyr eller en kvinne, men vi slukket fort lyktene våre, sier Jørn.

– Vi sov med knivene våre i soveposen den natta.

Men av alt det merkelige de har opplevd, er det i deres øyne allikevel få ting som slår arabernes hang til å stille surrealistiske spørsmål.

– What is your name?

Tilbake i Kairo stirrer Jørn dumt på mannen. Han er en møkkete, skjeggete nordmann i lyseblå sykkeldress på en sykkel overlesset med knall gule bager og en like knall gul henger. Han befinner seg på en flere felts motorvei på vei inn i en by han helt åpenbart ikke hører hjemme i. Det mest fornuftige denne lokale mannen, og alle andre som har stoppet, klarer å spørre om, er ikke om han har reist langt eller hva i svarte det er han driver med. Nei, disse menneskene vil kun vite hva han heter. Det begynner å bli mer irriterende enn morsomt, og Jørn svarer tørt:

– My name is Jørn.

– Ok, svarer mannen og kjører videre.