Gentlemanssporten

– Come on, guys! Let’s get it together!

Det er lørdag formiddag på Ekebergsletta, og 15 menn i rødstripete drakter har nettopp entret rugbybanen. OSIs (Oslostudentenes idrettslag) Whale Killers skal møte Oslo Rugby Club, et av Norges beste lag, som har vært i NM-finalen fem ganger. OSI er ikke like rutinerte. De fleste begynte i høst, og få har spilt mange kamper. Stemninga er nervøs. Noen av gutta smiler usikkert under tannbeskytterne.

– Rugby er faktisk mer finesse og teknikk en det folk tror, det er ikke bare førstemann til ballen, sier Pål Strutz. Han sliter med en skulderskade, og må stå over kampen.

– Hva gjør Prince der oppe? Skulle ikke han spille for oss?

Anders Worren, en for anledningen dresskledd manager, lurer. Rugbymiljøet i Oslo er lite. Man ser ofte de samme fjesene, og det hender at folk spiller både her og der.

– Voff!

– En-to-tre: Whale Killers!

Kampen er i gang. Det går hardt for seg. Så hardt at en av OSIs spillere, Augustin Delabaume, må gå av banen med en skulder ut av ledd, uten å ha berørt ballen.

En klynge dannes. Gutta hopper på hverandre, og løper som gale. En genser rives i filler.

– Right, right, right! Back 10, skriker trener Andreas Fyris, med leppa full av snus.

– Defense! Chase it! Check your man!

Med studenter fra blant annet New Zealand, Frankrike, Irland og Australia på laget er engelsk det naturlige trenerspråket.

Spillerne klynger seg sammen som sinte okser. Ballen sparkes. En på Oslo Rugby Club ser sin sjanse og stikker. 5-0 til Oslo.

– Fuckin’ drive it, skriker trener Andreas.

– Push out! Good boys.

Ballen sparkes mellom stengene, og stillinga er plutselig 12-0.

En OSI-spiller løper over nesten hele banen med ballen i armene, til vill jubel fra sidelinja. Til og med linjedommers hund engasjerer seg. Endelig kommer OSI i angrep. Resultatet blir straffe.

– Go for the 3 point, hyler trener.

Og OSI lystrer. Straffe blir mål. OSI sparker ballen gjennom det digre målet og scorer! Jubelbrøl og svette klemmer.

– Fuckin' brilliant

Det skal vise seg å bli kampens siste mål for OSIs del. Oslo Rugby Club får blod på tann; 12-3 blir til 17-3, og ved pause er stillinga 27-3.

Trener Andreas er likevel fornøyd.

– Fuckin’ brilliant, guys! sier han.

– Go fuckin’ low, fuckin’ go in. Don’t just fuckin’ jog it! Fuckin’ drive in to their knees!

Og spillerne nikker alvorlig til beskjedene. Stemninga er høy. Fornøyde smil.

Men andre omgang blir dessverre ren overkjøring. 37-3 blir fort til 42-3, til tross for OSIs glimrende forwardspill, herlige løft, scrums og drive-ins.

Et lyn fra Oslo farer over banen, og kampen ender til slutt 59-3.

Men spillerne depper ikke av den grunn. Slitne, smilende og svette får de tilbakemelding av trener Andreas.

– I’m fuckin’ proud of you, guys. You never gave up, and we can only improve on this, sier han rørt.

– And now. Who’s up for beers?

– Wohaaaay!