Kitch, camp og krig

Idet taxien svinger ut fra Ljubljana Aerodrom skjønner jeg hvorfor det norske utenriksdepartementet fraråder nordmenn å kjøre i Slovenia. Doble og triple forbikjøringer i en fart på 140-150 kilometer i timen er likevel ikke nok til å gjøre meg engstelig. Det er noe med sjåførens nonchalanse og fullstendige mangel på respekt for trafikkregler som paradoksalt nok utstråler trygghet og kontroll. Til lyden av uforståelig balkanpop synker jeg tilbake i setet. Det faller meg aldri inn å feste sikkerhetsbeltet.

Målet for taxituren er City Hotell hvor konferansen «The Bologna-process and student democracy» skal gå av stabelen. Sammen med deltakere fra hele det tidligere Jugoslavia skal ti studenter og fire ansatte fra Blindern de neste dagene diskutere studentdemokrati og reformimplementering. Forhåpentligvis kommer de norske deltakerne til å lære en ting eller to om sine eks-jugoslaviske kolleger og regionen generelt. Hvor de kommer til å lære mest, i konferansesalen eller utenfor, er imidlertid et åpent spørsmål.

Balkan-boogie

De tre syngedansende transvestittene i lårkorte, rosa kjoler virker ved første øyekast noe malplasserte foran den 900 år gamle borgmuren til Ljubljana-slott. Men i kombinasjon med de lettfattelige eurotrash-rytmene, den uforståelige vokalen, den abnormt store bryllupskaken på bordet bak oss og den halvhippe, androgyne delen av publikum, glir de rett inn.

Det dreier seg om et såkalt kitch-performance-bryllup. Brudeparet, som er hektisk opptatt med å stykke opp kaken og dele den ut til publikum, er serbiske kunstnere og dette bryllupet / denne performancen er deres form for protest.

Poptroikaen Sestre (engelsk: Sisters) har gått av scenen og står litt i utkanten og røyker. Jeg griper tak i Marlenna i håp om at han/hun kan gi oss noen opplysninger. På stotrende engelsk forklarer hun/han så godt han/hun kan:

– I Slovenia er det veldig vanskelig å få oppholdspapirer. Det er et sosialt og politisk problem.

Sestre (som kom på 16. plass i Eurosong 2002) har ikke opptrådt på et og et halvt år. Mon tro om de kanskje har et spesielt budskap de vil ha ut siden de nå har gjenforent seg for dette bryllupet:

– Vi vil ikke si noe, vi er bare invitert, forteller Daphne.

Kunstnerbrudeparet har nok statement-delen av performancen i orden, tenker jeg. De har jo forvandlet bryllupet sitt til en offentlig happening, for dem er ingenting hellig, de kan nok knapt vente med å uttale seg til pressen – spesielt den norske.

Å få en kommentar fra brud og brudgom viser seg imidlertid å være usedvanlig vanskelig. Kaken skal deles ut, publikum skal pleies:

– Later, later.

Til slutt er kaken fortært, festen begynner å løse seg opp. En port i borgveggen åpnes, deler av publikum trekker inn. Nå, det er nå det skjer, nå kommer statementet, nå skal slovensk innvandringspolitikk faen meg få, nå skal neven hyttes mot systemet. Jeg gjør kameraet klart og går mot porten.

– Private, private.

Ingenting er hellig, bortsett fra privatlivet.

Heidegger og Ibsen

– Are you good in math?

Jeg forsikrer den unge mannen som har tatt meg til side om at det er jeg ikke. Han er ikke helt overbevist.

– You look like you’re good in math.

Hva som får ham til å tro at jeg har matematiske talenter, vet jeg ikke. Det kan ha noe å gjøre med at det er midt på natten og at han svaier svakt. Etter kort tid står vi uansett ved bardisken og han insisterer på å kjøpe øl og vodka til meg. Jeg takker høflig nei til vodka, like høflig ja til øl.

Han heter Thomas, viser det seg, er fra Ungarn og studerer filosofi og litteratur på universitetet i Budapest. Grunnen til at han befinner seg i Ljubljana er imidlertid sportslig. Han er på det ungarske rugbylandslaget, i dag har de slått Slovenia, og nå feires det.

Men han vil ikke snakke om sport (bra, jeg kan ingenting om rugby), men Heidegger, yndlingsfilosofen hans (ai, ai, ai, jeg kan ingenting om Heidegger heller), nærmere bestemt heideggersk språkfilosofi:

– You can not say that that means anything, forklarer han.

Jeg nikker. Han fortsetter å legge ut om gapet mellom språket og verden (er dette Heidegger?). Jeg fortsetter å nikke og utstøte bekreftende lyder selv om jeg forlengst har mistet tråden. For at det ikke skal bli pinlig bestemmer jeg meg for å spille mitt siste og, i denne sammenhengen, sikreste kort: Ibsen.

Og selvfølgelig har Thomas lest Ibsen. Ikke bare lest, han er rørt og rystet av Ibsen. Ja, Ibsen er universell:

– The place you’re in is not important, mener Thomas.

Men det er først og fremst replikkene til Ibsen, ifølge Thomas (i ungarsk, engelsk eller tysk oversettelse, går jeg ut ifra), som virkelig skiller ham fra alle andre forfattere:

– His sentences means something to me.

Nazikitch

– Original! Original!

Hver søndag fylles Ljubljanicas bredder av gateselgere og markedsboder. Man kan kjøpe alt fra «tradisjonell slovensk kunst» spesialdesignet for turister til gamle Abba-plater.

Gateselgeren foran oss har to åpne kofferter fulle av gammelt, rustent skrot. Han prøver å overbevise oss om at kniven han holder i hånden, er en ekte serbisk militærkniv.

– 17 years old!

– 20 euro!

Jeg signaliserer at serbiske militærkniver ikke er helt det jeg er ute etter og peker mot en grønn sylinder som ligger i den ene kofferten. Han slenger (den ekte serbiske militær-) kniven fra seg, åpner sylinderen og drar ut en gassmaske. Forseglingen på filterpatronen er ikke brutt, gassmasken har aldri vært brukt. Han fisker fram et forstørrelsesglass, holder det over filterpatronen og gjør tegn til at jeg skal se.

– 1941! 1941!

Han peker på det lille, svarte Wehrmacht- symbolet før han ivrig begynner å forklare funksjonen til de ulike delene av gassmasken. Jeg holder opp kameraet mitt og spør på engelsk om det ikke er mulig å få ta et bilde. Han reagerer ikke, fortsetter med sitt. Jeg prøver igjen:

– Darf ich fotografieren?

Om han tror jeg er naziyngel på pilegrimsferd til gamle jaktmarker eller bare har forstått at jeg egentlig ikke er interessert i å kjøpe noe, er uklart. Svaret hans har jeg imidlertid ingen problemer med å forstå:

– You pay, go home!

Jeg gjorde ingen av delene. I stedet tuslet jeg tilbake til konferansesalen, der jeg hørte hjemme.