Pangstart

Selv dekaner, slike gutter gamle Norge vil ha, kan trippe med fotan og tvinne totter med den største selvfølgelighet når situasjonen krever det. Geir Ellingsrud, rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), har på seg en litt småtåpelig kåpe som er prydet med noe som kan likne gullpadder. Ikke så kul, men han er konge for en dag. Men selv en konge kan bli nervøs, og ordene stokker seg i munnen hans. Ellingsrud snakker om hist, litt om pist, men mest om å satse på teknologioverføring.

Men det er ikke derfor universitetsplassen denne dagen er dekt av noen tusentalls forventningsfulle og ferske studenter. De er heller ikke her for å høre på en dramatisk framføring av Carl Orffs «O Fortuna». Paraplyene spretter opp uten varsel.

De fleste er her for å unngå å vandre alene på campus når semesteret for alvor starter denne uken. De har kommet for å bli lullet inn i fadderordningens vevre vinger, og forhåpentligvis lære seg et par nye navn.

Det lureste Ellingsrud ytrer er også rådet studentene bør følge: Fall for fristelsene Oslo by og studietiden har å tilby!

Forresten er det første gang undertegnede har hørt, eller sett, nasjonalsangen på tegnspråk.

Fadderinstinktet

139 kroner tidligere:

Drrr. Drrr. Faen. Telefonen ringer. Hold kjeft. Trøtt. Drrr. Hva sier du? Hæ?

Shit. Fadderregistreringen! Jeg hopper rett i buksene. Hva var nummeret igjen, 02323?

Ingen frokost. Ingen dusj. For en pangstart på semesteret. Når registreringen er over og alle fadderbarna er hilst på, skal jeg sporenstreks gå til anskaffelse av en større og kraftigere vekkerklokke.

Med over 20 personer i faddergruppa, blir navnene det minste problemet. Problemet er å få dem til å føle seg komfortable. De må kose seg. Man får følelsen av ansvar for at hele gjengen skal ha det gøy, og trives i hverandres selskap. Fadderinstinktet slår seg på. Opplegget kan fort bli litt påtatt, fallgruvene er mange, og det gjelder å trå forsiktig. Tenk hvis noen av fadderbarna ikke fikser navneleker?

Risikoen for søl er overhengende når vi er så mange kokker.

Heldigvis ble det lite søl og mye alkohol.

Spik, spenna gøy

– Hvor er hullet a? Vegard Engh tar en hole-in-one, eller spik, som det kalles på minigolfspråk. Thomas Løvold (24) bruker feigeteknikken. Begge koser seg på en litt sliten minigolfbane på Marienlyst. Utviklingsstudier-gjengen spiller blant små unger, men er jo på sett og vis små unger selv.

– Jeg klarte det på første slaget, så, sier ei lita jente, mens faddergruppa vår diskuterer strategi.

– Veldig bra! sier Thomas om fadderordningen. I fritiden liker han å curle.

– Viktigste er å møte nye mennesker, omvisninga av Blindern er ikke så viktig. Man blir jo kjent med campus etter hvert uansett.

De andre i faddergruppa nikker anerkjennende. Noen av dem vet ikke om de ville turt å gå bort til fremmede mennesker uten fadderordningen.

– Det er høyt aktivitetsnivå, og det er moro å bli kjent med folk. Vi får mange muligheter til å prate sammen, og det er vel rundt fem-seks stykker av de tjue jeg har fått god kontakt med. Det er i hvert fall mer enn for tre dager siden, da vi ikke kjente noen, sier Vegard, og smiler.

– Det enkle er oftest det beste, rebusløpet for to dager siden var litt kjedelig og bar preg av å være litt dårlig organisert, mens å sitte i parken som vi gjorde i går og bare slappet av, grilla og drakk øl funket mye bedre, kunngjør Thomas, og legger til:

– Så lenge man lærer navna så er det lettere å ta kontakt senere. Det er knaggen vår.

Fadderordningen ser ut til å fungere tilfredsstillende så langt, selv om det var et moment Thomas ikke var helt fornøyd med.

– Det tørre rundstykket vi fikk den første dagen kunne de spart oss for. Det likte jeg ikke i det hele tatt!