Pedagogisk fellesskap

– Det er en kokosnøtt, sier James Jowi og ler når journalisten rister på den.

– Ja, melken er der, og den er veldig sunn, legger han til og legger den i vesken for senere nytelse.

Det er høstkaldt utenfor Helga Engs hus, men sola sørger for at det er mulig å spise ute. Jowi har t-skjorte på seg som det står «Kenya» på. Fra å ha studert ved universitetet i hovedstaden Nairobi, har han kommet til Norge for å studere pedagogikk.

I dag er han i fokus sammen med andre utenlandsstudenter ved instituttet. Fagutvalget ved Pedagogisk institutt arrangerer internasjonal dag.

– Vårt nasjonale fagråd skulle samles. I stedet for å ha et tradisjonelt møte, tenkte vi at vi kunne utvide det til å bli en dag fylt med foredrag, kultur og vennskap, sier Rune Sødal som representerer fagutvalget.

Internasjonal gjestfrihet

Det ser ut som fagutvalget har lykkes. Rundt bordet sitter i tillegg til James, Patrick Fonyuy fra Kamerun og Abdulai Abukari fra Tanzania. De ser fornøyde ut der de spiser afrikansk mat som er tilnærmet lik den de er vant til.

– Det verste var faktisk den norske maten. I starten mistet jeg appetitten helt, og kunne bare spise cornflakes. Jeg sov ikke om natten fordi det var så lyst, og jeg levde som sagt på tørket mais. Jeg er glad jeg har kommet over den første perioden, smiler Abukari.

– Vi kan jo bare takke Rune og de andre for det, sier Fonyuy.

– Eh..., sier Rune Sødal.

– Jo, jo, absolutt, sier de andre i kor.

– Ja, vi har kanskje gjort noe annerledes, innrømmer Sødal.

Han mener Universitetet ikke gjør nok for å ta vare på våre utenlandske venner. Selv om fagutvalget prøvde å få med fakultetet på aktivitetene, var ikke responsen særlig positiv. Ved hjelp av et fagutvalg som bobler over av energi, får de utenlandske pedagogikkstudentene et helt unikt møte med miljøet de skal bo og studere i de neste to årene.

– Vi prøver å integrere de utenlandske studentene som ellers bare ville være sammen med sine egne. Vi må gjøre mye mer enn det som vanligvis kreves av et fagutvalg, men vi velger å kalle det gjestfrihet, sier Sødal.

Mistet broren

Gjestfriheten denne dagen ender i en fest senere på kvelden.

– Jeg har fått tre nye venner bare i dag, smiler James Jowi.

Han smiler og ler til alle kanter på vår vandring rundt i festlokalet i kjelleren på Helga Engs hus. Det er bare fire uker siden han kom til Norge. Venner hadde anbefalt lærerstudenten å reise hit, og Jowi så at dette var et land med store kapasiteter som kunne lære ham mye. Han landet lykkelig i Norge, men gleden skulle bli kortvarig.

– Bare tre dager etter jeg kom døde broren min av hjertestans. Jeg fikk beskjeden sent, og hadde bare lyst til å dra hjem. Jeg var nesten på tur til å dra hjem, men ble heldigvis holdt tilbake av mine nye venner ved fakultetet. Men det var hardt, sier Jowi og ser ned i gulvet.

Neste gang Jowi får møte familien sin er i juni 2002. Da skal han hjem på praksisperiode. Han vet at han skal klare å holde ut til da:

– Alle har vært veldig greie her, men dere er et veldig beskjedent og stille folkeslag, hjemme gestikulerer vi mye mer, sier Jowi og veiver med armene.

Uhemmet skryt

– Skriv opp alle de plussord du kan komme på. Disse gjør en helt uvurderlig innsats for miljøet blant de utenlandske studentene, sier internasjonalt ansvarlig i Studentparlamentet Håvard B. Ødegård.

På festen hos Pedagogisk fagutvalg ser han for alvor hva engasjement kan føre til.

– Dette er jo et foregangseksempel på hva litt innsats kan føre til. Du er ikke på Universitetet for å lese bøker, det er dette du er her for, sier han spøkefullt og ser på det fargerike fellesskapet som hygger seg i sofaene.

Fagutvalgrepresentant Sødal kan ikke gjøre annet enn å ta skrytet til seg:

– Vi nordmenn er ofte dårlige til å ta kontakt med utlendinger enn det vi tror selv. Sånn jeg oppfatter det er det for eksempel veldig vanskelig å opprette gode kontakter selv med de du bor vegg i vegg med på Kringsjå. Ser man på verden i dag, så har det vel aldri vært mer viktig å skape gode internasjonale bånd, sier Sødal.

Fremtidig utdanningsminister

Hjemme i Kenya sitter familien til James Jowi og har store forventninger til sønnen James. Kanskje kan han snart også hjelpe sine to søstre med utdanningen videre?

– Vi har ikke telefon hjemme, men jeg prøver å holde kontakt med dem så mye som mulig, sier Jowi.

Han og de andre afrikanske studentene tar en mastergrad i komparativ pedagogikk, der de blant annet går inn og sammenligner forskjellene mellom vesten og Afrika. Undervisningen er toårig og foregår på engelsk.

– Jeg vil gjerne ta med meg det beste av vestlig ekspertise tilbake til Kenya og dermed kunne tilføre mye nytt. Kanskje vil jeg en gang få en ledende rolle i vårt utdanningssystem takket være mitt opphold i Norge, sier Jowi.

Kenya

Land på Afrikas østkyst, med grense til Tanzania og Etiopia. Landet har over 30 millioner innbyggere, og en folketetthet på 51,2 per kvadratkilometer. Landet har vært preget av et lite effektivt utdanningssystem, men opplevde en utdanningsrevolusjon i 1985. I dag er over seks millioner av landets befolkning under utdanning på en eller annen måte. Landet er relativt i sterk fremgang når det gjelder næringsliv og turisme, men styres med jernhånd av diktatoren Daniel Arap Moi som kom til makten i 1978.

Caplex