Piker, hvin og salg

Nina Støleggen Hansen (19) og Marianne Rusten (21) har fulgt instruksene til det de humoristisk omtaler som «pimpen sin» til punkt og prikke. Vertinnene fra Regina Promotion står oppstilt bak et bord med minnepenner og t-skjorter, ikledd blå og hvite duskepikekostymer. Det rasler i pom-pom’er, og det hele fremstår som en amerikansk high school-film. Det eneste som mangler er svermende, vårkåte ungdomsgutter.

– Jeg har jobbet som vertinne før, sier Hansen og ser seg rundt.

– Der var kundene mye mer frampå, og ville ta bilder med meg. Dette er mer rolig, folk er sjenerte.

I det åpne, luftige lokalet i Norges varemesse på Lillestrøm, står menn i femtiårene i samtalegrupper rundt spredte bord. Det går i biler og business, men de kaster lange blikk i retning promopikene, som er leid inn for å kaste glans over Chevrolets polerte bilmodeller. Kun de djerveste drister seg bort og spør med fårete smil om en t-skjorte.

Selv om de dresskledde mennene holder seg på trygg avstand, er ikke Rusten helt enig i Hansens stemningsrapport.

– Da jeg skulle krysse av gjestelista, spurte jeg en fyr om jeg skulle ta ham, ler hun.

Hansen oppfatter ikke umiddelbart dobbeltbunnen i forespørselen, og Rusten forklarer.

– Altså, jeg mente om jeg skulle ta ham av lista, men jeg sa «ta deg». Som i «skal jeg pule deg?» Og han bare: «Er det en sånn fest dette er?»

Sjefen sjøl, Regina Naas (22), iakttar de fnisete jentene sine med haukeblikk. Naas har gjort noe unorsk, i vid forstand. Hun er ung, hun er kvinne, hun er gründer, og ikke er hun norsk heller. Naas kommer opprinnelig fra Hviterussland. Da hun introduserte flotte damer som et naturlig ledd i markedsføring, opplevde hun kulturforskjellene som påfallende.

– Jeg hadde forventet at det skulle bli vanskelig å finne jenter å ansette. Men kunder? Det har vært helt omvendt. Her i Norge finnes det eskortebyråer og VIP-vertinner, men det er snuskete og uten klær.

Ingenting ved Naas minner om lyssky forretninger. Plettfri, diskré sminke, hvit- og svartmønstret kjoledress og en myndig mine. På gebrokken businessnorsk, med innslag av engelske uttrykk som «brand equity» og «image building», forteller hun at promopiker er helt vanlig der hun kommer fra.

– I Russland og Hviterussland er markedsføring en kunstform. Kostymer og dansere på stands. «Be remarkable» er vårt motto. Det blir litt mye for nordmenn.

Naas kom til Norge med sin norske ektemann, som hun møtte mens hun studerte i Tallin. Som utvekslingsstudent i markedsføring på Handelshøgskolen BI, lette hun etter jobb som vertinne. I Norge fant hun ingen byråer, og tenkte det var like greit å starte et selv.

– Det trengs ingen stor investering for å bruke teorien jeg lærer på markedsføring i det virkelige liv. Jeg ansetter folk gjennom Facebook, søker etter jenter mellom 18 og 30 år og sender ut invitasjoner. Antrekkene bestiller jeg på nett.

Nettopp dette med stands og varemesser, har norske bedrifter misforstått, mener Naas.

– Her må kunden selv gå bort og ta kontakt. Hallo? Det er mange produkter å velge mellom, du må ta kundene, ikke la dem komme til deg. Norske bedrifter liker ikke å være sånn «Her er jeg!», sier Naas.

Hun slår ivrig ut med armene og smiler innbydende, men avvergende. Naas kunne solgt sand i Sahara.

For en gustenbleik nordkvinne som er flasket opp på likestilling, er bruk av utseende og kropp for å selge et produkt ikke bare fremmed, men gir en merkelig bismak i munnen. Når usunne skjønnhetsidealer bringes på banen, svarer Regina spørrende, uvant med problemstillingen.

– Vi tenker mer skjønnhet enn kropp. Det handler om gjestfrihet, kunden skal føle seg som hjemme. For å få til dette må vi ha jenter som er selvsikre, og jenter som er vakre har typisk også høy selvtillit. Det er logisk.

Etter en liten pause, kommer det ettertenksomt.

– I begynnelsen hadde vi størrelsesmål liggende ute på hjemmesiden vår. Men så fikk jeg en e-post fra en gammel dame som spurte meg rett ut: «Hvorfor trenger dere å vite dette?» Da fjernet jeg det. Men alder, størrelse og vektmål sendes til kundene før et oppdrag.

Det finnes imidlertid ingen bestemte kriterier for å bli ansatt hos Regina Promotion.

– Det er vanskelig å si om en person er stygg. Alle har forskjellig smak. Men jeg kan ikke ansette en som er…

Hun strekker armene ut til siden og blåser opp kinnene, for å illustrere hvor grensen går.

– Men det går det ikke an å si, det er jo diskriminerende, legger hun unnskyldende til.

Det er i hvert fall ingen tvil om at vertinnene har vært heldige med genene. Hansen, som er ute på sitt første oppdrag denne onsdagen, er intet mindre enn Miss Bikini 2011. Men hun har et bevisst forhold til hva jobben går ut på, og at det finnes grenser.

– Jeg sjekker jo om det er seriøst før jeg stiller opp på et oppdrag. Jeg vil ikke være med på noe crazy. Det er som en selgerjobb, bare at vi bruker mer av oss selv. Vi skal vise fram produktet, og selge varen, sier Hansen før Rusten fortsetter.

– Vi vet hva vi går med på. Det samme gjelder i modellbransjen: Går du inn i glamour (glamourmodellyrket, journ.anm.), har du ødelagt for deg selv innen fashion. Moteblader sjekker alltid for nakenbilder og dristige glamourbilder. Du må velge selv om du vil bli tatt seriøst.

Det er sjefen som setter grensen for skjørtelengde for sine ansatte, og Naas mener valg av kostymer er en skjønnssak.

– Vi skal ikke dekke til jentene med muslimsk hijabcover, det må ikke være for mye. Hvis vi skal på en båtmesse og det er varmt, da kan vi ha ganske korte skjørt.

Etter oppdrag vel utført, kommer vertinnene hutrende tilbake. Mens jentene får skifte ut av guttedrømkostymene sine, forteller Naas om sitt håp for morgendagens Regina Promotion.

– Fremtiden? Stor! Jeg vil ha 100 jenter og gutter i katalogen. Om sommeren kan de kjøre rundt på rulleskøyter, dele ut smaksprøver eller ha danseoppvisninger og underholdning. Det vil være perfekt i Norge, ingen andre driver med det.

Naas ser drømmende utover den klissvåte, betonggrå parkeringsplassen utenfor.

– Du må huske at det er forskjell på remember og recall. Å gjenkjenne et merke er noe annet enn å huske merket uten visuell stimulering. Det er dyrt å ha stand på messer som dette. Hvis du har hyggelige jenter som deler ut noe ikledd bedriftens t-skjorte, så er du garantert å få noe igjen for investeringen din.