Presset opp teaterlønnen over høyttaleren

HVEM: Lise Fjeldstad.

Publisert Sist oppdatert

STUDERTE: Statens Teaterhøgskole NÅR: 1961-1963.

AKTUELL MED: Stykket Høstsonaten som har premiere ved Oslo Nye Teater 4. september.

– «Har De noe annet å komme med?» ropte en stemme fra det sorte dyp ute i salen. Da hadde jeg allerede gjort et forsøk som Hedvig fra Vildanden, så jeg bestemte meg for å framføre Hamsuns dikt til Bjørnsons død. Juryen skjønte kanskje at det måtte være noe med den bleke jenta på 21 år.

Slik forteller Lise Fjeldstad om da hun i 1961 på sitt tredje forsøk kom inn på Statens Teaterhøgskole. Før den tid hadde hun studert ved Universitetet i Oslo, der hun blant annet tok forberedende.

– Jeg husker spesielt godt Jon Medbøes beryktede forelesninger i logikk. Han var veldig uforutsigbar og kastet ofte av seg klærne. Han begynte med slipset, så gikk resten. Men aldri buksa, da. Han var gæren.

Året etter prøvde Fjeldstad seg på psykologi. Men hun merket raskt lysten til å drive med teater, og valgte derfor å skifte beite. Hun mener likevel at psykologistudiet har gitt henne mye i ettertid.

– Som skuespiller og instruktør må man jo forske i menneskesinnet, med tanke på iscenesetting, analysering og rollearbeid, sier hun.

På Statens Teaterhøgskole følte Fjeldstad at hennes talent endelig kom fram, og hun syntes det var storartet å ha kommet inn.

– I løpet av tre harde år hadde jeg en veldig stor utvikling som menneske. Jeg har lært mye av å våge å hive meg ut i ting. Man må tørre å tenke selv og å ta en fight. Slik blir man en god skuespiller.

Og det kommer virkelig fra rett kjeft, for etter at Fjeldstad var ferdigutdannet gikk hun rett ut i jobb ved Det Norske Teater. Der hadde hun i løpet av sitt siste år på skolen praksis som statist i oppsetningen av Peer Gynt.

– Jeg spilte alt fra troll og danser med brunkrem over hele kroppen til gammel dame på Heggstadtunet.

Etter forestillingen stod skuespillerne og sang salmer mens publikum forlot salen. For innsatsen fikk de 15 kroner.

– Vi var helt pumpa. «Dette er jo slavedrift!», sa jeg til de andre da vi hadde sunget ferdig. «Mikrofonen er fortsatt på, dette gikk ut over alle høyttalerne i hele bygget», ble jeg raskt fortalt av en meget alvorlig inspisient. Jeg ble ganske flau og tenkte at jeg aldri ville få jobbe der igjen. Plutselig møtte jeg på teatersjef Skagestad: «Herefter er lønnen hevet til 20 kroner kvelden, og du får fast ansettelse hvis du ønsker». Jeg ble veldig sjokkert og helt stum. Men jeg takket gledelig ja til tilbudet etterpå.

– Var du veldig «teater» i studietiden, og sprang rundt i ullsokker og spiste lunsj på gulvet?

– Nei, jeg var litt fin på det og litt preget av å ha gått på Hartvig Nissen. Men jeg ble nok mer slik etter hvert – kanskje mer bohemaktig? Under Holmenkoll-dagene satt jeg og en gjeng fra klassen hjemme og spiste bløtkake og drakk rødvin. Som en protest mot sporten.

Powered by Labrador CMS