Se og bli sett

Universitas tok på seg Poirot-barten og nøstet ledetråder frem til informasjonsskranken på Universitetsbiblioteket. Der er det store glassruter å stirre gjennom, og tre firedeler av alle som passerer kaster da også et blikk inn til informasjonisten.

Ville man ikke bli gal av alle disse nysgjerrige blikkene? lurte vi på. Vil ikke informasjonskonsulentjobben være en gapestokkaktig sosialitetsoverdose når de færreste blikkinnehaverne gjør annet enn å stirre dumt og tomt på en?

Student og deltidskonsulent Gjertrud Lian følte seg ikke så gal.

– Man venner seg til menneskene. Dessuten er de ikke så farlige, sier Lian.

– Så det gjør deg ingenting å bli sett inn til hele dagen?

– Nei, egentlig ikke.

Informasjonskonsulent Lian kan sogar finne på å fordype seg sånn i arbeidet at hun helt glemmer at kollegene betrakter henne bakfra og alle mulige slags mennesker ser henne forfra.

Vi sjekker bartelimet og tenker oss om. Glemme menneskene?

Maktkamp

Om man overser at man blir sett, fungerer det kanskje som ren arroganse? Jeg ser du ser meg, men jeg bryr meg ikke noe om det?

–

Makt, Lian! Du sitter her og har makt til å stirre dem på utsiden i senk!

Men Lian vet liksom ikke helt hvor mye makt hun skulle ha. Hun kan i alle fall ikke bestemme noe, bare følge påbud og forbud ovenfra.

Og når hun ser på mennesker som passerer, er det ikke med maktkamp i blikket. Hun ser bare.

Tvinn bart. Om det henger sammen med hvor lenge det stirres, og hvor mange som stirrer, og av hvilken grunn? Om man stiller opp mennesker som ser inn?

Vanen vinner igjen

– Så hvordan føler du deg nå?

Vi har plassert ut intetgjørende, bareseende mennesker vendt mot en forfjamset Lian.

– Er det ikke litt flaut? Litt rart? Litt påtrengende?

Lian rødmer og ler lett nervøst, prøver å jobbe videre, ser ut og føler seg beglodd. Hun ser ut til å føle seg beglodd.

– De ser jo bare?

Men man venner seg, eh? Forbispasserende kaster inn blikk som de alltid gjør, de oppstilte mister øyets tilstedeværelse, ser tomt, ser ikke i det hele tatt. Hviler øynene, bare.

Og Lian venner seg og det er ikke lenger så pågående.

– Oppstilte mennesker er ikke så farlige, egentlig, betror Lian seg.

Vanen er en stor dreper.

Kontorspotting

– Den som passerer kontorpersonen er alltid utfordrer.

– Grensen mellom ett blikk og stirring ligger på cirka to sekunder.

– Den som ser ned først, har tapt.

– Den som gjesper, eller klør seg på nesa, taper på fall.

– Unntak: Den som initierer blikkontakt kan etter tre sekunder bryte den og oppnå remis.

– Å gjenoppta blikkontakt er enten diskvalifiserende eller en helt annen form for spotting.