
Bekymret for studentene
Tre netter på likhuset
Student Erlend Green-Stensrud (20) identifiserte, avkjølte og sorterte de avdøde etter Bali-tragedien. Hjemme i Sandefjord står verden stille.
SANDEFJORD (Universitas): – Etter at bomben eksploderte jobbet jeg døgnet rundt i en uke. Det eneste som hadde skjedd da jeg kom hjem, var at pappa hadde kjøpt ny datamaskin – I couldn\'t care less, forteller Erlend Green-Stensrud, som hadde planlagt et semester med ex.phil.-studier på Bali.
Den idylliske øya ble plutselig forvandlet til et kaotisk terrorhelvete da en bombe eksploderte på et diskotek den 12. oktober. Mer enn 180 mennesker omkom. Erlend bestemte seg for å hjelpe til på likhuset, og minnes desperate pårørende og forkullede lik med gru.
– Jeg brente klærne mine. De luktet koteletter. Det blir ikke noe
grillmat på meg til sommeren, grøsser han.
Snart eksamen
Nå sitter Erlend hjemme hos familien i Sandefjord med detaljene surrende rundt i hodet. Lesingen går trått, men bøkene ligger i stabler på bordet som en påminnelse om at han snart må til Oslo for å ta ex.phil.-eksamen.
Studentene som er tilknyttet ANCEP (Arne Næss Center of Ecology and Philosophy) har fått tilbud om å utsette eksamen. Erlend derimot er tilknyttet Bali studiesenter, og har ikke fått den samme muligheten.
– Det gjør ingenting. Jeg vil bare bli ferdig så fort som mulig.
Nå må jeg snart sparke meg selv i gang, sukker Erlend.
Men ikke ennå. I dag skal 20-åringen fortelle om opplevelsene sine på Bali.
– Du må bare si i fra hvis du syns spørsmålene er ubehagelige.
– Ja, ja!
Erlend ser overraskende komfortabel ut. Avslappet stil, nærmest litt slentrende. Hullete jeans og skaterlue. Tanken på at 20-åringen sorterte forbrente kroppsdeler for en måned siden virker fjern.
Kaos
Erlend reiste til sykehuset dagen etter eksplosjonen. Ingen han kjente var drept, men han orket ikke å sitte stille på hotellet.
– Det var først på søndag at jeg skjønte hvor alvorlig det var. Alt var kaos. Familier kom løpende, folk på intensivavdelingen døde eller hadde store smerter, forteller Erlend.
Han ble satt til å bandasjere sår og stelle brannskader. Etter hvert viste det seg at det var stor mangel på folk som ville jobbe på likhuset, og Erlend ble konfrontert med den upopulære oppgaven.
– Det var ikke sånn at jeg ropte «ja»! Men jeg følte det var viktig, sier han.
Stå på-vilje
Først måtte likene identifiseres. Telefoner fra hele verden strømmet på, og desperate foreldre ville vite om barna deres var i live. Gjengen på likhuset fotograferte og undersøkte likene for andre kjennetegn som kunne hjelpe til med identifiseringen.
Erlend forteller i vei, behersket og rolig.
– Klart det var tungt. Men tanken på at det gjorde en forskjell for de pårørende, gjorde det lettere. Det må jo være helt jævlig å lete etter datteren eller sønnen i en haug med døde mennesker, sier han.
Situasjonen tilspisset seg da Erlend måtte nekte syv kraftige karer adgang til likhuset.
– Jeg fikk meg en strak høyre da jeg prøvde å stoppe dem. Konene
deres var blant ofrene, men likevel kunne jeg ikke slippe dem inn, minnes han.
– Var det ingen som hadde betenkeligheter med å sende en 20-åring til likhuset?
– Hvorfor skal en 40-åring klare oppgaven bedre enn en 20-åring? Fordelen min var at jeg hadde en stå på-vilje og ble ikke så fort sliten.
– Mer enn kjøtt og bein
Erlend jobbet med restene av de døde i tre netter. Det største problemet var å holde likene avkjølt.
– Du kan tenke deg hvordan det lukter når 180 lik er stuet inn i et rom beregnet for ti. Vi lesset på med is hele tiden, forteller Erlend.
Snart utviklet det seg en galgenhumoristisk stemning blant det frivillige hjelpemannskapet.
– Det startet med at en av oss henvendte seg til et lik og utbrøt: «Don\'t give me that look!» Humoren fungerte som en slags forsvarsmekanisme, forteller studenten.
Han var imidlertid bevisst på de dødes verdighet. Venner ble plassert ved siden av hverandre og kroppsdelene behandlet med varsomhet.
– Vi kunne ikke tenke: «Der ligger Hannah fra Danmark eller Paul
fra England.» Men likene ble selvsagt mer enn bare kjøtt og bein, forklarer Erlend.
Fortsatt like behersket. Av og til med et lite blikk bort på filosofibøkene.
Opprettet fond
– Hva med psyken din nå? Greier du å lese etter disse opplevelsene?
– Jeg har litt konsentrasjonsvansker. Ellers tror jeg ikke at faren for varige mén er tilstede, sier Erlend.
Han har ikke benyttet seg av Europeiske reiseforsikrings tilbud om psykiatrisk hjelp. Studenten har heller valgt å holde jevnlig kontakt med venner han møtte på Bali, og bearbeide følelsene på den måten.
Han har også vært med på å opprette fondet «Hjelp Bali-ofrene», som hittil har fått inn over 70 000 kroner.
– Med en gang jeg kom hjem til Norge var det masse å gjøre i forbindelse med fondet. Nå er det nesten litt for stille. Det er ingen som tenker på Bali-tragedien lenger.
Erlend tenker på Bali hver eneste dag. På strendene og varmen, men også bomben, dødsofrene og panikken. I Sandefjord er det stille. Søndagsmiddagen putrer i ovnen. Bildene henger på de vante plassene.
– Det er rart å sitte her hjemme. Jeg mener, Gud er ikke norsk. Det
kunne like gjerne vært meg som lå innpakket i en ispose.
Avdelingssjef ved psykiatrisk avdeling ved Buskerud sykehus Shack Lystrup var leder for kriseteamet som ble sendt til Bali av Europeiske reiseforsikring. Han er bekymret for studentene som opplevde tragedien på nært hold.
– Vi var på Bali i fem dager, men kunne ikke nå alle, sier Lystrup.
Han greier ut om posttraumatiske lidelser som kan forekomme i forbindelse med terroraksjoner og andre uforberedte katastrofer. Søvnvansker, konsentrasjonsproblemer, irritabilitet og flashbacks er vanlige symptomer.
– Det er veldig forskjellig hvordan man reagerer. Noen har større behov for hjelp enn andre, forklarer Lystrup.
– Hvordan tror du det er å lese til eksamen etter å ha opplevd en tragedie?
– Det avhenger av hvordan studentene har fulgt opp undervisningen gjennom semesteret. Men det kan absolutt by på problemer, sier Lystrup.
Hjelp Bali-ofrene
Erlend Green-Stensrud (20) var med på å opprette et fond for å hjelpe balineserne da han jobbet på sykehuset på Bali. Fondet heter «Hjelp bali-ofrene», og skal bidra til at øya kommer seg på fote igjen så fort som mulig. Pengene skal vinkles mot studier, og sørge for at de som er blitt skadet får muligheten til å livnære seg selv. Kontonummeret ligger på utenlandsstudier.no. Erlend Green-Stensrud tar gladelig imot telefoner hvis noen vil ha mer informasjon om fondet (tlf: 99793341).