Vil gjøre kantinene til frikerbuler

Silje Winther, hovedstyreleder i SiO

– Hmmm. Universitas ringer seint på fredag, hva kan dette være?

– Det har ingenting med saken å gjøre, Winther – her kreves klare svar. Dere er tomme for mornings. Jeg må ha mer mornings.

– Du er klar over at klokka er fire på ettermiddagen? Det er litt seint?

– Pfft. Hvor er det dere får morningsen fra?

– Det må du spørre kantinene om.

– Dette hører hjemme hos den politiske ledelsen, dere har tross alt legalisert narkotika i studentkantinene.

– «Mornings» henspiller nok mer på seksuelle vaner enn hasj. Baktanken er å gi studentene en god start på dagen.

– Okei. Høh. Har dere faste leverandører?

– SiO er opptatt av kvalitetssikring av alle varene vi tilbyr – men mye er selvgjort.

– Imponerende! Vet snuten om dette?

– SiO er opptatt av å holde seg på rett side av loven, så dette regner jeg med at våre advokater har klarert med rettsinstansene.

– Wow. Dere reklamerer med at mornings-sykkelen triller rundt om morgenen, og at det bare er å vinke om man vil ha mornings. Risikabelt. Hva med hemmelige tegn?

– SiO er opptatt av å være åpne og tilgjengelige. Hemmelige tegn vil være ekskluderende for enkelte studenter, så nei.

– Etter at dere startet å selge mornings, har salget av sjokomelk og kaker økt med 1300 prosent. Fornøyd?

– Sjokomelk er et av kjernetilbudene våre, så dette var gledelige nyheter.

– Nærmere eksamen burde man kanskje tilby noe litt kvikkere? Hva med amfetamindispensere ved salatbaren?

– Jeg vet ikke om det foreligger noen konkrete planer om det. Kantinene vil vel forsøke en mer økologisk tilnærming.

– Jeg blir i hvert fall ikke så hypp på å lese logikk når alt jeg kan tenke på er...dæven, hendene mine er skikkelig myke.

– Hendene dine...?

– Samme det. Dere er tomme for mornings, jeg får noia av støyen fra de mekaniske persiennene utafor lesesalen, sola skinner alt for sterkt og jeg føler meg helt alene... Hvem er det egentlig jeg snakker med?

– Hvem du snakker med? Jeg prøver å være en vanlig student, men noen ganger svarer jeg på mer eller mindre fornuftige spørsmål fra mer eller mindre oppegående journalister.

– Vil du være vennen min?

– Jeg kan sikkert være vennen din.

– Så fint! Vil du vurdere din stilling i samme slengen?

– Det gjør jeg hver dag.