Skjebnesvangert: Hvorfor skal jeg la frykten for at mitt barn kanskje ikke får oppleve alt jeg legger i et lykkelig liv, hindre meg i å bli gravid en dag, når alt dette bare er en dyster hypotese? spør Maria Jostad.

Nedstengt livmor

I spørsmålet om å få barn har jeg gått fra å være idealist til å bli en dagdrømmer og til slutt pessimist.

Publisert Sist oppdatert

Da jeg gikk på videregående, var jeg fast bestemt på at jeg ikke ville ha barn. Jeg kunne ikke se for meg et A4-liv med hus, hage, mann og to barn. I tillegg var jeg idealistisk nok til å mene at Jorda huser for mange mennesker, og jeg ville avstå fra å føde av klimahensyn.

Vi forandrer oss etter videregående, på godt og vondt. Det er riktignok bare fire år siden jeg var russ, men på de fire årene har jeg gjennomgått både større og mindre personlige endringer. Mens jeg er på vei til å bestille meg en ikke-veggisburger fra Macern, må jeg skammelig innrømme at jeg har blitt mindre idealistisk og mer egoistisk. Ikke bare spiser jeg mer kjøtt; jeg har også fått lyst på barn.

Plutselig fant jeg meg selv gående langs Akerselva, fortapt i tanker om hvordan det hadde vært om det var jeg som gikk der med en barnevogn. Jeg funderte over hva slags mamma jeg ville bli. Kunne jeg bli en god mamma? Jeg så for meg at et lite nurk kom løpende mot meg og ropte «MAMMA!». Hvisket ordet for meg selv: «Mamma ... mamma...»

Jeg så for meg at et lite nurk kom løpende mot meg og ropte «MAMMA!»

Les også: «Vi er ikke så ulike, du og jeg»

Det er mye som kan forklare hvorfor jeg som 18-åring absolutt ikke vil få barn, mens jeg som 21-åring dagdrømte om å stifte familie. Én ting kan være at jeg har blitt noen år eldre: Kvinner er på sitt mest fruktbare i tjueårene, og kanskje var det min biologiske alarmklokke som begynte å ringe. En annen grunn kan være at jeg som 21-åring møtte kjæresten min og plutselig fikk noen i livet som det føltes rett å få barn sammen med.

Fram til for rundt et år siden var mor-og-barnstunder i parken en fin dagdrøm å flykte til. Det er det for så vidt fortsatt, men det er ikke lenger like ektefølt. Og nei, det er ikke på grunn av klimakrisen, i hvert fall ikke hovedsakelig.

Det har, dessverre, blitt en klisjé å spørre «Hva slags verden er det jeg føder barnet mitt inn i?», når det diskuteres om man skal få barn eller ikke. Klimakrise, overbefolkning, krig, fattigdom, vold og overgrep er bare noen av det grusomme tingene man potensielt kan utsette barnet sitt for dersom man setter det til livs. Dette var grunner til at jeg som 18-åring sa nei til å få barn, men som 21-åring overstyrte ønsket om barnet disse faktorene. Om det var av ren egoisme, eller om jeg kan skylde på biologi og instinkter, vet jeg ikke.

Les også: «Stopp diskursen, jeg vil av»

Som 21-åring ble jeg en dagdrømmer, men det skulle bare gå et knapt år før drømmen om barn gikk over til pessimisme. Pessimismen skyldes den evinnelige pandemien som begynte å herje i mars i fjor, og denne møkka tråkker vi i fortsatt. Det har holdt på så lenge at jeg ikke lenger klarer å forestille meg en hverdag slik jeg kjente den. Jeg tror ikke vi kommer til å stå tett-i-tett på konsert, håndhilse på nye bekjentskaper eller slippe å ta på antibac før vi handler på butikken.

Jeg håper virkelig at hverdagen blir tilnærmet normal igjen, men når jeg ser tilbake på det gode livet jeg levde, så føler jeg at toppen er nådd. Pandemien minnet oss om at samfunnet er skjørt, og at det livet vi kjenner, raskt kan forandre seg. Med krisen ser vi økende økonomisk ulikhet og den største arbeidsledigheten siden andre verdenskrig, og på toppen av det hele har vi fortsatt ikke løst klimakrisen. Det virker som om det herfra bare vil gå nedover. Vil jeg la barnet mitt være med på nedturen?

Norge har lenge hatt en dalende fruktbarhetstrend. Da Erna Solberg i sin nyttårstale i 2019 oppfordret norske kvinner til å føde flere barn, lot ikke kritikken vente på seg. I dag kan det likevel se ut som at Ernas ord ga mersmak. 19. mai melder SSB at i de første månedene i år ble det meldt om 700 flere fødsler enn i fjor. Det er første gang vi har en økning i fødselstallene, i første kvartal, siden 2009.

Kanskje er det jeg som må revurdere hva det innebærer å leve et godt liv

Les også: «Pandemi–selvdisiplin 1–0»

At fødselstallene nå øker, skyldes ikke nødvendigvis at alle foreldrene har fått en ny tro på framtida. Det er så mange grunner til å få barn, og så mange ting som avgjør akkurat når man velger å få barn. En grunn til at mange har valgt å få barn under pandemien, kan rett og slett være at man har fått mer tid og at tidspunktet derfor var passende. Å få barn akkurat nå, er uansett fjernt for meg som en 23 år gammel student, som helst vil feste noen år til og fullføre studiet mitt før jeg stifter familie.

Når jeg sitter her i mitt mismot og tenker at alt går til helvete, deler jeg det ikke nødvendigvis med alle disse som nå har valgt å få barn, men like fullt klarer jeg ikke å legge vekk følelsen av at å få barn nå er feil. Uansett for mye jeg i utgangspunktet ønsker meg et barn, så føles det feil å gi noen et liv når sannsynligheten er stor for at det blir verre enn mitt eget. Eller blir det det?

Når alt kommer til alt, må jeg muligens å gå en ny runde med meg selv. Sannsynligheten for at mitt fremtidige barn ikke vill ha råd til en sydentur i året eller får oppleve fire årstider, gjør meg motløs, men kanskje er det jeg som må revurdere hva det innebærer å leve et godt liv. Selv om jeg hater pandemien og nedstenging av hele mitt hjerte, anser jeg jo ikke meg selv for ulykkelig. Det er fortsatt mange ting som er fint, men disse kommer nå i mindre, men like fullt smakfulle, porsjoner.

13.726 barn er født hittil i år. Hvorfor skal jeg la frykten for at mitt barn kanskje ikke får oppleve alt jeg legger i et lykkelig liv, hindre meg i å bli gravid en dag, når alt dette bare er en dyster hypotese? I mellomtiden får jeg gå meg en tur langs Akerselva og se om dagdrømmene fortsatt er der.

Powered by Labrador CMS