– Mange jager en mestringsfølelse

Salen er fylt av stasjonære sykler på den ene siden, og tredemøller på den andre. Så fort som mulig skal utøverne hoppe fram og tilbake mellom maskinene. OSI Triatlon, studentklubben for triatlon-utøvere i Oslo, står klare for dagens økt: en slags ‘race-day’ simulasjon. 

– Triatlon er jo en voksende sport i Norge, uten tvil, sier Emil Røhne (31), leder i OSI Triatlon. Han forteller at klubben har opplevd stor medlemsvekst de siste årene, spesielt blant studenter, og er nå på over 80 medlemmer. 

Røhne kaller Norge et «kondisjonsland», med stor interesse for utholdenhetstrening som løping, langrenn og sykling. Han sier triatlon gjør treningshverdagen mindre monoton.

– Mange jager en mestringsfølelse, og maraton er kanskje litt langt og ensformig, sier Røhne, og legger til:

 – Men gjør du et olympisk triatlon, som kan vare nesten like lenge, så får du det delt opp. Det er mye mer skånsomt og variert. Så kan man oppleve samme mestring, men med litt variasjon. 

Influensere og Iron-menn

Carl August Jensehaugen (21) var på landslaget i triatlon i tenårene, men har lagt satsingen bak seg. Nå studerer han statsvitenskap på Universitetet i Oslo. Han mener også lange, seige utholdenhetsutfordringer er en pågående trend i Norge.

– Det er litt sånn David Goggins, macho-aktig, sier Jensehaugen. Han refererer til den amerikanske ultraløperen og utholdenhets-influenseren. 

– Man har det jo veldig bra i Norge. Kanskje man søker litt etter en utfordring i hverdagen. Noe å oppnå, noe å slå.

Jensehaugen sier influensere kan ha økt populariteten til sporten, og nevner at Vegard Harm i 2024 prøvde seg på Norseman, et løp kjent som «verdens tøffeste triatlon». 

– Det skaffet jo mye PR, og så ser du at flere influensere har hoppet på i år. Det skaper et engasjement.

Samtidig som triatlon har blitt influensernes nye utfordring, er de norske profesjonelle topputøverne i særklasse. Tidligere i september vant Norge første, andre og tredjeplassen i verdensmesterskapet i Ironman, et langdistanse triatlon.

– Jeg ble veldig glad, men ikke nødvendigvis overrasket, for de har jo tapetsert pallen før, sier Jensehaugen, som kjenner seierstrioen – Casper Stornes, Gustav Iden og Kristian Blummenfelt.

Han understreker at de har en ekstrem tilnærming til idretten, selv blant sine profesjonelle motstandere. 

– De er vanvittig strukturerte. Det er livet deres. Det er en slags munketilstand. De drikker ikke, de gjør alt riktig, for å si det sånn.

Norge har lenge briljert på toppnivået, og Jensehaugen mener dette kan ha økt interessen for sporten blant mosjonistene: 

– Det gjorde et stort byks i 2021 da Kristian Blummenfelt vant OL-gull for Norge. 

Et godt felleskap

OSI Triatlon har høyt nivå på utøverne sine. Klubben stilte med tre deltakere på årets Norseman, og mange er med på Oslo Triatlon. Samtidig forblir sporten utilgjengelig for mange. Landeveissykler og svømmevåtdrakter kan koste titusenvis av kroner, og er ofte for kostbart for studentbudsjettet. Derfor understreker Røhne den viktige rollen til klubber som OSI og NTNUI. 

– Man trenger bare løpesko og svømmebriller, så kan man være med på økter. 

Ifølge Røhne er svømmetreningen det viktigste tilbudet. Klubben får fordelt gratis svømmetider av Triatlonforbundet, og leier inn svømmetrenere til egne økter. Når det kommer til de andre to grenene, er mye av treninga gjort inne.

– OSI tilrettelegger for mye trening innendørs. Det er jo kjedelig å løpe på tredemølle og sykle på stasjonærsykkel, med mindre du gjør det med andre. 

Han forklarer at klubben ikke har råd til å betale for sykler eller våtdrakter til treningsøkter ute. Det er derimot et godt fellesskap i gruppa, og medlemmene deler landeveissyklene sine broderlig når noen ønsker å sykle ute i blant.

– Veldig inkluderende

Maren Sofie Christensen (25) skryter også av OSI-tilbudet, som en lavterskel inngang til sporten. Hun begynte selv med triatlon etter å ha møtt studentklubben på OsloMet.

– Det er veldig sånn: Kom som du er, med de forutsetningene du har. Om du stiller opp med bysykkel, så er det greit. Det er en veldig inkluderende og fin klubb. Du trenger ikke være redd for at du ikke er god nok.

Christensen sier også at sporten er på vei vekk fra å være en gutteklubb. Dagens trening ser ut til å ha en 50-50 kjønnsfordeling. Dette speiler også klubbens medlemsmasse.

– Det er jo en mannsdominert sport, men jeg føler jo også at det er mer fokus på å få inn damene. Og det er mange damer som blir med. Så det er vel kanskje på vei til å gå litt bort fra det macho-uttrykket. 

Jensehaugen mener det samme er sant på det høyeste nivået. 

– Det er overraskende jevnt, og det er veldig kult. Ut fra hva jeg har forstått, så er det en av de mer likestilte idrettene. Da jeg var på landslaget, så var det ganske bra kjønnsbalanse. Og det var absolutt et fokus på å få fram jenter.

I høy fart

Sporten er ikke ufarlig heller. Jensehaugen bretter opp ermet, og viser frem arrene som løper opp begge sider av underarmen. Han forteller om treningsøkta på temposykkelen i Sørkedalen. 

– Det var medvind, og jeg følte meg dritbra.

I 55 kilometer i timen treffer forhjulet et hull i asfalten. Styret glipper ut av hendene hans. Neste sekund smeller kroppen i bakken, og armen han tar seg for med knekker i to. Ambulansen henter han fra veikanten. 

– Det var to dager før NM, så det var strek i regninga, ler han. 

– Så ja, det var dritt ass.