Blod på hjernen, støv på henda

I et sekulært land kan det være vanskelig å vite hvordan en skal feire den nylig avtrådte påsken. Over en uke er satt av til ferie og røde kalendertall, som etterlater mange studenter perplekse: hva skal man egentlig finne på, på en skjærtorsdag? Statskirken maser, butikkene stenger og Oslos gater tømmer seg, så det gjelder å klamre seg til det man har – skiturer og masseprodusert krim. 

Distrahert av solfylte løyper og solbærtoddy, har jeg aldri hoppet i blodbadet. Tilsynelatende har jeg delt denne holdningen med mine medstudenter: ifølge Universitetsbibliotekets utlånsstatistikk, kjemper krimmen i bunnslammen av de skjønnlitterære sjangrene. Mest utlånt innenfor sjangeren i 2024 var Jo Nesbøs Kakerlakker, som hele tre studenter koste seg med. Etter å ha innlemmet meg i deres rekker, har jeg neppe blitt noe særlig klokere. Men krimmens bokstavelige dytt har likevel vekket en sårt savnet indre lesehest. 

Forakt?

Jon Fosse har sagt at vi må separere krimmen fra litteraturen, og hadde kanskje gitt et anerkjennende nikk til den ikke-så-spenningssøkende litteratursmaken til studentene. Er det den intellektuelle elitismen som hindrer oss? Kanskje føles kiosklitteratur lite passende for performativ lesning, eller kanskje vi faktisk foretrekker andre bøker. Fiktiv kriminalitet har i alle tilfeller ikke utløst en like makaber fråtsekultur hos studenten som true crimen. 

Denne påskeferien ga likevel en gyllen mulighet til et kriminelt sidesprang: som mange andre Oslo-boere, flyktet jeg fra den tomme byens kjedsommelighet – i håp om snøhuler og afterski – bare for å finne hyttefeltet like øde. Det var ikke et fnugg av snø eller skiføre i sikte, men bokhyllen sto tettpakket. Her hadde et imponerende utvalg samlet seg i chagallske nyanser av svart, blått og rødt: En blodig kjøkkenkniv, en dissekert hånd og et gruslagt smil under forfatternavn brølt ut i skriftstørrelse 200 – HORST, NESBØ og STAALESEN. 

Hole eller Madonna

Etter å ha begått kardinalsynden – jeg dømte bøker etter omslaget – falt valget på Snømannen av Jo Nesbø, som ifølge anmeldelsene tematiserer «de store spørsmålene», det vil si, «utroskap, horeri, og arvesynd». Med over 60 millioner eksemplarer solgt, og en håndfull bøker studentutlånt, får Jo Nesbø sannelig formidlet livets store temaer. 

I Snømannen følger vi for syvende gang etterforsker Harry Hole, en plaget kunstner, hvis kunstform er rølp og avdekking av grusomme mord. 

I påvente av mer familievennlig allmennlitteratur, falt kjeven i mariusgenseren da boken startet med en voldsom sexscene mellom en krafsete kvinne og hennes elsker uten nippler. Derfra utfoldet det seg en revansjhistorie mot skitne og utro kvinner som blir drept på de mest makabre vis, og en katt- og mus-fortelling mellom Hole og seriemorderen. 

På én dag inhalerte jeg den skamløst voldelige klisjébonanzaen som er Snømannen, kraftig underholdt, kun avbrutt av sporadiske øyehimlinger. 

Etter en rask middagspause med min tilsidesatte familie, gikk jeg blodtørstig tilbake til bokhyllen. To nye bøker sto klare: Bukken til havresekken av Gunnar Staalesen og Katharina-koden av Jørn Lier Horst. De to nye detektivene vi blir kjent med, Varg Veum og William Wisting, går inn i det endeløse havet av emosjonelt avstumpede menn med navn i bokstavrim. 

Bokstavrim og bykrim

Etter en liten krim-bender har morderne blitt tatt, men det mørke landskapet – etterforskernes privatliv – vedvarer til oppfølgeren. For Harry Hole, William Wisting og Varg Veum er middelaldrende menn og enestående genier, men de har det litt kjipt på innsiden, og sliter med å åpne seg. De har barn med damer de ikke er sammen med, og de har ikke særlig mange venner. 

William Wisting er den mest nedtonete hovedpersonen – stabil og i tråd med politibyråkratiet. Plottet dreier seg rundt en 24 år gammel forsvinningssak, løst av en middelaldrende mann med et «relativt normalt» forhold til kvinner, alkohol og sine egne barn. Når jeg en sjelden gang dypper tåen i krimverdenen, kan jeg like så gjerne stikke hodet under. Katharina-koden blir misjonærporno, med for mye sosialrealisme til å mette mitt behov for voldsfylt virkelighetsflukt. 

Varg Veum møter vi i Bukken til havresekken fra 1977, noen år før «nordisk noir» tok sitt kvelertak på norsk krim. Stilistisk minner boka om en gammel Chicago-roman, med en dyptgående underverden og et korrupt politi, komisk nok plassert på Nygårdshøyden i Bergen. Til forskjell fra de foregående er ikke Veum en politimann, men en avdanket barnevernsagent gjort privatetterforsker – i grunnen en litt patetisk en også. Han klumser rundt i Bergens gater der han blir banket opp og avvist, mens han nærmest tilfeldigvis faller inn i mysteriet. 

Videre går Hole og Veum enda dypere i materien til plagede menn. For et mannlig geni er, som vi vet fra House og Sherlock Holmes, aldri komplett uten et rusproblem. Hos Harry Hole dreier det seg om øl på Oslo-institusjonen Schrøder, og hos Varg Veum et nærmest utelukkende akevittbasert kosthold.

Her tikker våre venner Hole og Veum egentlig av boksene som skulle lokket til seg hele Det humanistiske fakultetet: en ensom mann, alkoholisert og ravende rundt gatene i en norsk storby. Fantasien strekker ikke langt før en visualiserer Anders Danielsen Lie som en halvpsykotisk Harry Hole, eller Knausgård på nach i den litt Hamsunske leiligheten til Varg Veum. 

Slik har det ikke gått. Krim forblir lavkultur. Skyldes det omslag lignende mannlige deodorantinnpakninger, språkets lettfattelighet, eller det ufravikelige formatet? Ikke godt å si. Hvorvidt det er ufortjent er jeg heller ikke sikker på.

Kvinnen i nød

Med våre mannlige hovedroller i sentrum, befinner damene seg utenfor ring 3. Og det står ikke bra til – de fiktive er enten drept, etterforskerpult eller hysterisk overfladiske, og de av kjøtt og blod har ikke samme salgstall som mennene. Blant de mest solgte krimforfatterne, skal vi ned på niendeplass før vi finner en kvinne i Anne Holt. 

Jo Nesbø går omtrent like dypt i kvinnekarakteriseringen når han skriver, som når han synger: jenter som kommer, og jenter som går. I Snømannen møter vi i all hovedsak to slike jenter. Første er politikollega Kristine Bratt: Hun er uimotståelig pen, selv om hun aldri (!) går med sminke, og i en slags feministisk utopi ikke bryr seg om at hun har det utseende alle lengter etter. I det skjulte spekulerer mennene i om hun driver med BDSM, og hun er selvsagt vanvittig kåt på Harry Hole. Han er dessverre opptatt med dame nummer to: hans ekskjæreste Rakel, med de utpregede personlighetstrekkene dådyrøyne og sommerkjole. Hun klarer ikke å motstå fristelsen av en fordrukken badboy – og historien kulminerer naturligvis i at han redder henne som en klassisk kvinne i nød. 

Er det slik på et fremadtenkende og kvinnedominert universitet, at studentene kvier seg for å låne en bok lesket i ekkel kvinnevold, der damene har personligheten til en tallerken? Nei, for den sårbare kvinnetropen er ikke eksklusivt bundet til krimmen, hun dukker opp i romansene, spenningslitteraturen, pensumtekstene og historieskrivingen på alle kulturnivåer. Med Colleen Hoover og Murakami høyt oppe på utlånslisten, er det dessverre tvilsomt at krimforakt er studentens feministiske standpunkt. 

Skuddsikker formatisme

Studentenes krimlitterære konsum er et mysterie vi aldri vil komme til bunns i. Faktum er likevel ubestridelig: Jørn Lier Horst og Jo Nesbø maltrakterer sine motkonkurrenter på toppen av de norsk så e bestselgerlistene. Universitetsbibliotekets bruksmønster speiler ikke lesevanene til nordmenn flest. Hva er det med denne sjangeren som er så forlokkende for mange?

Det er lett å gjøre narr av et sjangerbundet format, men det er noe tilfredsstillende ved å kjenne de indre forventningene falle på plass. Vi puster lettet ut når historiene avrundes i en løsning, samtidig som vi visste hva som skulle skje: akkurat som at den romantiske komediens appell ikke ligger i om Hugh Grant finner kjærligheten til slutt – er ikke spenningen i hvorvidt etterforskeren utkonkurrerer psykopaten. Gjort rett, er det en elegant balanse i det umystiske mysteriet. 

Så er det blandingen av genuin eskapisme, og folkelig masochisme: drømmen om en verden der det lavkriminelle nabolaget ditt plutselig er infisert av psykopatiske seriemordere. Når boken klapses sammen går det i grunnen fint med oss: Kanskje du er en fattig student – men du fant ikke akkurat din kones avhoggede hode på toppen av en snømann. 

Men det aller beste med krimmen, er uten tvil fakten som ofte blir oversett – hvor fort det går an å lese det. For i en tid der pensum føles mer og mer uoverkommelig, og lesegleden glipper mellom våre scrollende fingre, mangler mange litterær mestringsfølelse. Skamfull over skral lesedisiplin, kravler stunden ofte over til Prosessen av Kafka «når en først skal lese noe». Da faller man fort av: har du ikke trent på et år, begynner du ikke med et maraton. Krimmens hemmelighet, er at den er hasjen på vei til heroinen: ta deg en Staalesen, før du dykker ned i Dostojevsky – eller pensum.