Latter er den beste medisin

Mange tror det finnes to kardinalretninger innenfor arbeidslivet, og at vi alle møter veiskillet mellom de to en gang i løpet av våre sene tenår eller tidlig i tjueåra. 

Den ene retningen leder til et liv hvor verden er trygg, forutsigbar, og malt i grått av kjedsomhet. Den andre retningen er full av fart, spenning, uforutsigbarhet og sannsynligheten er større for å havne utfor et stup eller langt ned i en grøft. 

Det finnes så klart de som synes veien mot trygghet kan være superspennende og innholdsrik. Det finnes også de som klarer å navigere seg frem, mellom stup og grøfter langs usikkerhetens vei. 

Så finnes det noen ytterst få av oss som er som Jonas Kinge Bergland. De som klarer å gå rett gjennom veiskillet og over den gjengrodde midtveien. Med én fot som komiker og én fot som lege, har han gått denne midtveien siden rundt tusenårsskiftet. Da studerte han ved det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo, samtidig som han på den ene siden bygde en humorkarrière som skulle gjøre ham til en av landets største komikere.    

Hvordan får han det til? Er han en robot? Er han klinisk gal? Kanskje er han ikke like festlig som vi alle har blitt lurt til å tro? Universitas tok i alle fall og ringte Bergland for å finne ut om vi kunne bli litt klokere på saken.

Ski og anatomi.

– Jeg hadde ikke noe mål eller mening med livet, annet enn at jeg ville bli skiløper da, forklarer Bergland om hvordan han så på livet, like etter han hadde gått ut av videregående. 

– Da tenkte jeg at idrettshøyskolen sikkert er et lurt sted å starte. 

På Kringsjå dyrket Bergland idrettsdrømmen. Men etter å ha tatt faget idrettsbiologi, samt sett OL-drømmen renne ned i vasken, rettet Bergland sin oppmerksomhet innover. Bokstavelig talt. 

– Det var både til min egen, og alle rundt meg, sin store overraskelse, da jeg kom inn på medisin. 

Uten at Bergland ble noe mer sikker på om livet hans hadde fått hverken mål eller

mening. Likevel bød studieplassen på sine goder.  

– Det ga meg muligheten til å enda lenger utsette det å finne ut av hva jeg skulle bli. Så likte jeg jo også statusen som fulgte med, skal jeg være ærlig.  

Helt mafia

Samtidig som Bergland gikk i anatomiforelesninger, begynte karrieren hans på humorscenen så smått å bevege på seg…

– I starten kunne det gå flere måneder mellom hver gang jeg ble booka. 

… Før karrieren plutselig skjøt fart. 

– Midt i studiet en gang begynte jeg å få jobber som betalte sånn 5000 kroner. Det syntes jeg var helt voldsomt mye. 

Pengene sparte han i et glass på nattbordet.

– Jeg festa jo nesten ingenting. Så jeg følte meg ganske rik. 

– Kom det et tidspunkt hvor penga kom inn raskere enn de gikk ut? 

– Ja etter hvert som jeg holdt kom konvoluttene med cash stadig oftere. Jeg gadd liksom ikke gå i banken med dem hver gang, så til slutt hopa det seg litt opp.  

Løsningen ble en sparebøsse tatt rett ut av en nittitalls film om narkolanging. 

– Jeg hadde en kassettspiller som jeg ikke brukte, så den fylte jeg med spenn. En dag spurte han jeg bodde med om han kunne låne penger. 

– Ja, hvor mye trenger du da? spurte jeg. 40 000 sa han. Jeg trykket eject på kassettspilleren, og ut kom alle pengene mine, akkurat 40 000!

– Helt Scarface.

– Da følte jeg meg mafia. 

Griner av lettelse

Bergland jobber i dag som allmennlege. Noe som på et tidspunkt under studietida så ut som en mulighet han aldri skulle få. 

– Jeg strøyk i allmennmedisin, som betydde at jeg måtte konte. Så strøyk jeg som faen på konteeksamen også. På ellevte semester!  

Bergland måtte gå semesteret på nytt. 

– På den tida fikk du bare ett forsøk på å ta semesteret om igjen, strøyk du igjen, måtte du begynne på studiet fra start. 

– Hvordan gikk andre forsøk?

– Jeg sto. Jeg husker at jeg ble så letta at jeg fant meg en avsidesliggende krok på Rikshospitalet der jeg satt meg og gråt.

Dum eller lat?

Hva er lærdommen etter så mange år med utdannelse? Er det noen i det hele tatt?

– Syntes du alle komikere burde studere?

– Nei, det må man få velge selv. Men det hjelper jo mangfoldet i humoren. 

– Så komikere i dag har ikke begynt å bli dummere?

– Nei det har jeg ikke tenkt, men jeg syntes noen av dem er late. 

– De kunne tatt ett semester på medisin?

– Ja, for å se hvordan veldig mange mennesker har det, men det er kanskje akkurat det de prøver å unngå.