Bakvendtlandet
I Nydalen, noen minutter med banen fra Blindern, leser, spiser, fester og bor BI-studentene. Onde tunger vil ha det til at de ikke er helt som andre studenter.
– Det er kanskje ikke så lett å være annerledes her, sier Cathrine L. Johnsen.
Hun er Jury- og reiselederansvarlig for Vinterlekene og sitter på stand med en kite som tak. Cathrine tenker seg om før hun legger til:
– Men det er ikke alle her som driter penger, da. Alle kan jo studere på BI.
Midt i en næringspark – i en glasskoloss tegnet av superarkitekten Niels Torp – ligger BI. Her studerer 8000 studenter, men de er ikke alene: BI Nydalen har en handlegate med motebutikker, urmaker, gullsmed og parfymeri. I tillegg er en av de fire «blokkene» til salgs for dem som vil ha næringslivskvadratmeter i Nydalen. Og kantinevirksomheten får ikke SiO kloa i, den er privat – man har ikke frie stasjoner til sånt på BI.
Når vi går inn hovedinngangen og blir møtt av den dresskledde representanten fra BIs administrasjon vet vi at vi har kommet rett. Solbrune mennesker med høyt år på alle kanter. Vi skal møte noen av de høye herrer i Studentforeningen for Handelshøyskolen BI i Oslo (SBIO), og sannsynligvis også få et inntrykk av gutta på gølvet. En ting er sikkert – dette er ikke Blindern.
– I starten så jeg bare skjortekrager på BI og rødstrømper på Blindern – men det går seg til etter hvert. Vi er jo studenter alle mann, sier Gard, som studerer ved Universitetet i tillegg til BI.
Vi sitter midt i BIs hjerte med noen av SBIOs mektigste studenter. Jon Kåre Stene, Gard Busterud, Jostein Røraas og Ingrid Eltorn sitter i ledelsen. Are Ellingsve er ny mann i Velferdstinget, mens Christian Olsen er økonomiansvarlig i Ski- og snowboardgruppa. Man kan la seg distrahere av designstolene. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene i Nydalen.
– Vi er nok en litt mer homogen gruppe her på BI, mener Are.
– Men så studerer vi også innenfor samme tema, kontrer nestleder Gard.
SBIOs leder Jon Kåre tar ansvar og går til frontalangrep på kritikerne:
– Enkelte grupper har jo en motvilje mot det de oppfatter som rike drittunger som kjøper seg utdannelse. Alle har jo et horn i siden til BI.
For de er i forsvarsposisjon. Studentene opplevde en tung vår: Først kalte Superoffice-guruen Sune Amundsen dem for udugelig vestkantunger, så kalte studierektor Aage Sending dem for dumme, late juksemakere.
– Det er mye misunnelse i den norske folkesjela, sier Jon Kåre og legger til:
– Leter du etter rike vestkantungdommer – så finner du det her! Men du finner mye annet også.
Det første kultursjokket har lagt seg. Er BI-studenten som alle andre studenter? Are griper ordet. Han mener studentene på BI er spesielle fordi de vet hva de vil ha – og krever å få det.
– Er ikke studentene fornøyde, strømmer det på med klager. Og det hjelper. Det er ikke så mye byråkrati som på Blindern.
– Men så betaler vi jo ganske mye – da krever man mer, tror Gard.
– Valuta for pengene, slår Jostein fast.
De høye herrer er markedsbevisste og løsningsorientert, og Are sier gang på gang hvor lei han er av at politikk blandes inn i studentvelferd på Blindern. Likevel kunne de kanskje like gjerne spist middag på Fredrikke og studert idéhistorie. Er det kanskje ikke like langt fra Blindern til Nydalen som vi trodde?
Tilbake blant de vanlige studentene sitter Marita Hundershagen og Siri Hansen. De to markedsføringsstudentene er med på å avkrefte BI-studentenes merkelapp som late. Nydalen er stappfulle av studenter med eksamensnerver. De er begge lei av alle fordommene utenforstående har, men skjønner likevel hvor de kommer fra.
– Det var ikke så mye overfladiskhet på Schous plass – her føler man jo at man går på utstilling hele tiden, mener Marita, som dog er enig med Siri i en ting:
– Det er et mangfold av mennesker på BI også!
Det burde da ikke være så vanskelig å grave opp noen BI-studenter som kunne underholde resten av Oslostudentene i særegen vestkantstil. Her finner man bare halvgode eksemplarer av arten. De fleste studentene mener at det først og fremst er arven fra siviløkonomene i Sandvika som fortsatt bekrefter illusjonen om BI-studenten som en rik jålebukk. Det hviskes i gangene om at de ikke helt setter pris på det nye mangfoldet.
Ole Kristian Hansen studerer finans og tror medstudentene går en lys fremtid i møte:
– Her er det blåruss med gode karriereutsikter, sier han uten betenkningstid, før han etter et krast blikk fra Guro Sandersen legger til:
– Men det er jo mye forskjellige mennesker her, alt fra bønder til, tja, vanlige folk.
Guro er førstekullist på sivilmarkedsføring og er ikke direkte uenig med Ole Kristian.
– Her det flinke studenter. Vi vil noe, sier hun.
Og BI-studentene leker ikke. Ikke er de late heller. I Nydalen fylles 50.000 kvadratmeter opp av studenter med eksamensnerver. Man kan finne seg godt til rette i Nydalen etter noen timer. På vei ut tok vi en siste runde på jakt etter en virkelig bertegjeng eller noen kaksete vestkantgutter. Det gikk ikke helt som vi hadde tenkt. Da vi slukøret gikk mot T-banestasjonen så vi plutselig høyere hår og blankere perleøredobber enn vi kunne drømme om. Men det var for sent. De er i Nydalen, stereotypene altså, men de er faktisk ikke så lett å finne. Og skuffende mange BI-studenter sitter med nesa i boka istedenfor i latten rundt disse tider. Kanskje er de ikke like tøysete og rare alle mann?
