Brannfakkelen

– Åååååå, sier Heikki, og besøker alle kjente oktaver i rask rekkefølge.

Vikings Peter Ijeh har akkurat satt ballen utenfor Stabæk-målet. Med seier eller uavgjort til Viking vil alle teoretiske muligheter for at seriegullet havner andre steder enn hos Brann være borte.

– Jeg regner meg som bergenser, men har jo bodd mesteparten av mitt voksne liv i Oslo. Men du skifter ikke mor, far eller fotballag, altså!

Han overser Vålerengaflagget i taket og forteller på klingende bergensk:

– Offshorevindmøller! Det er rock’n roll!

Heikki kommer rett fra et møte med representanter fra energinorge, og er i fyr og flamme. SV-politikeren er også energiøkonomimasterstudent ved BI, og har åpenbart hatt en spennende dag. Han bestiller pizza og en lettøl; som om han ikke vil ta gullfesten på forskudd.

– Er ikke vindmøller til havs litt stygt, da?

– Jeg synes nå stor ingeniørkunst er vakkert, jeg. Men jeg kommer jo fra et hjem med mange ingeniører. Mor var ingeniør, og bestefar, oldefar, tippoldefar, ja stefaren min er også ingeniør. Jeg skulle gjerne vært ingeniør selv, sier Heikki.

– Også er broren min ingeniør, legger han til.

Faren er derimot forfatter, og selv er Heikki Holmås oppkalt etter lyrikeren Heikki Gröhn.

Selv fulgte ikke Heikki i familiens fotspor. Han fulgte heller kapitalen med argusøyne.

– Jeg forsto som leder av Sosialistisk Ungdom at du må følge pengene. Altså; du må kunne økonomi hvis du vil forstå politikk.

Studiene på Norges Handelshøgskole i Bergen ble avbrutt i 2001 da Heikki ble valgt inn på Stortinget.

– Ser du mye til veilederen din?

– Hm, ikke så mye, men jeg tror han synes det er gøy at jeg er der. Men det er klart: Det er ikke noen deltidsjobb å sitte på Stortinget.

Heikki lener seg litt tilbake mens han ler, men finner raskt tilbake til prateposituren sin: Lent fremover så langt over bordet han kommer, uten at det er det minste nødvendig for å høre hva han sier.

– Jeg lærte at man alltid skal ta de svakes parti, forteller han om barndommen som var preget av diskusjon om innslagene på Dagsrevyen.

– Da jeg var fem år gikk jeg rundt med en hvit t-skjorte med potettrykket «Gratis daghjem til alle barn.» Og neste år vil vi oppnå full barnehagedekning! Er ikke det fantastisk?

Smilet blir hvitt og bredt når han leverer sine punchlines. Ut av munnen skyter det ord og pizzasmuler om hverandre. Heikki prater med hele ansiktet, hendene og tidvis også en rykkende fot. Alt er visst spennende og engasjerende for denne mannen.

Overalt hvor Heikki har satt sine føtter, har han tatt tak i ting han mener kan bli bedre. I Norsk Gymnasiastsamband som skoleelev, tillitsvalgt i forsvaret etterpå, og så som leder av Sosialistisk Ungdom. Nå er det statsbudsjettid for Heikki, som er finanspolitisk talsmann for SVs stortingsgruppe. Men egne politiske ambisjoner er han ikke så interessert i å prate om.

– Er det noen statsrådpost du ville takket nei til, dersom du fikk tilbudet?

– Å ja, en hel haug, smeller det kontant.

– Men det vil jeg ikke gå inn på. Jeg er ikke kompetent til… eller, det vil si, jeg er ydmyk nok til å forstå at det er mange andre som er bedre kvalifiserte til en rekke ting, sier han.

– Er det en vurdering du har gjort hver gang du har stilt til valg?

Heikki nøler for første gang under intervjuet.

– Det er et godt spørsmål, sier han, og er taus noen sekunder til.

Han bestemmer seg for et svar.

– En del ganger har jeg ikke stilt til ting fordi jeg mente at andre kunne gjøre en bedre jobb. Men hva er en kvalifikasjon? Da jeg var leder i SU jobbet jeg som et uvær for å få unge kandidater valgt til posisjoner, selv om kanskje andre var mer kompetente.

Sin egen kompetanse presenterer han villig.

– Jeg er allright til å spørre hvis jeg lurer på ting. Jeg er god på å lage politiske systemer, og lytte til gode forslag, sier han, og beskriver seg selv som en politisk håndverker.

– Selv om visjonene løper av sted med meg også av og til, sier han leende.

«En ekstremt god diplomat og bra taktikker…. Han [ble] ofte litt for smart og dermed virket ikke karismaen hans lenger.» Beskrivelsen av Heikki er gjort av Norsk Diplomacyforbund i 1996. Kennedy-brødrenes favorittspill, som Heikki gjengir som en blanding av sjakk og RISK, fascinerer ham, selv om han ikke vil trekke for mange paralleller til politikken.

– Det er et veldig spennende spill, der man må kjenne det riktige øyeblikket, vinne tillitt og snakke kort og presist, forklarer han.

Til tross for sin sterke rettferdighetssans, har Heikki også et veldig konkurranseinstinkt.

– Jeg blir veldig sur når jeg taper, men jeg tror ikke jeg er like ufyselig når jeg vinner som jeg var, humrer han.

– Audun, er jeg en dårlig taper?

En håndfull kompiser av Heikki har satt seg på bordet ved siden av mens de venter på visningen av kveldens fotballkamp.

– Jeg vet ikke, vi er jo på samme lag, svarer SVs nestleder, Audun Lysbakken med et glis.

– Vil du høre sannheten om Heikki, bryter en venn inn, som presenterer seg som «selveste Jo Heinum».

– Alle liker ham! Det kan jeg si på vegne av hele Arbeiderpartiet. Hvert fall alle oss i finanskomiteen, sier APs informasjonsrådgiver i finansfraksjonen.

Heikkis engasjement virker altomfattende, og også i mannsutvalget har han fått plass.

– Og jeg har ikke bestemt meg for å trekke meg, er det ikke det man sier, spøker han.

– Hva er ditt mest mannlige trekk?

Heikki nøler for andre gang.

– Det er et personlig spørsmål…

Heikki tenker seg nøye om.

– Jeg har en godt utviklet fortrengningsevne, sier han til slutt.

– Jeg husker sjelden negative trekk ved andre, og kan glemme å ta fatt i problemer. Det er både en god og en dårlig egenskap. Så da går jeg videre og gjør de samme feilene igjen, og faller for de samme kvinnene hver gang, sier han smilende.

– Men jeg sier som Øystein Djupedal: Det er viktig å ha god fordøyelse og dårlig hukommelse!

Fotballkampen utkonkurrerer journalisten når det gjelde oppmerksomhet og engasjement. Heikki tar seg vekselvis til hodet og hoftene mens kampen bølger frem og tilbake. Smilet blir bredere og bredere når Viking putter både en og to mål, og gullet synes å være på vei «hem.» Men også rettferdighetssansen og sympatien med de svake kan man få øye på. Heikki klapper voldsomt når Stabæk scorer, og får et stygt blikk fra Audun Lysbakken.

– Jo, men det var et bra mål, forklarer Heikki unnskyldende.

Et tvilsomt frispark til Stabæk vekker også litt malplassert harme.

– Jeg liker ikke dårlig dømming, mumler han.

Men Stabæk taper 1-2, og Brann er dermed sikret sitt første seriegull på 44 år. Heikki er så smørblid som bare bergensere kan være, og mottar gratulasjoner på sms «fra Lillestrøm til Finnsnes.» Han viser stolt frem en gratulasjons-sms fra Heikki Gröhn, mannen han er oppkalt etter.

– Nå som vi har vunnet gull, skal jeg være snill mot Vålerengasupportere i et helt år!