Sudan
Vil rette oppmerksomhet mot Sudan:
– Bevisstheten er nesten ikke-eksisterende
Etter to år i krig er den humanitære krisen i Sudan verdens største. Likevel er det først nå medieoppmerksomheten kommer. Det fortviler hjelpearbeidere.
Den 26. oktober tok de paramilitære styrkene Rapid Support Forces (RSF) kontroll over byen El Fasher, i Nord-Darfur i Sudan. Okkupasjonen av byen var en ny eskalering i konfliktene mellom RSF og det sudanske militæret, som til nå har gjort millioner av mennesker til internt fordrevne i landet. I ukene etter at RSF tok kontroll, forteller sivile at byens befolkning utsettes for brutalitet og massedrap av militærstyrkene.
Pio Ding, leder av Afrikaseksjonen i Redd Barna, forteller til Universitas at situasjonen i El Fasher er en varslet krise.
– Vi har prøvd å spre ordet om situasjonen i El Fasher siden august. Byen har vært beleiret i 500 dager, og utviklingen vi har vært bekymret for er akkurat den vi ser nå, sier Ding.
Kamp om oppmerksomheten
Likevel er det først de siste ukene, mens bilder og videoer av brutale krigshandlinger spres fra byen, at situasjonen i El Fasher får mer medieomtale.
Universitas møter Pio Ding på Universitetet i Oslo (UiO) etter panelsamtalen «The war in Sudan: A lost generation?», arrangert av United Nations Student Association Oslo og Fellersrådet for Afrika. Han er i selskap med to andre panelister, Vibeke Risa, seniorrådgiver i Flyktinghjelpen, og Vivianne Jour fra Støttegruppen for Sudan og Sør-Sudan.
Sammen har de diskutert hvordan krigen og den humanitære krisen i Sudan påvirker en generasjon av unge som vokser opp i landet. De tre panelistene er samstemte om at mediedekningen og oppmerksomheten rundt krigen ikke har vært omfattende nok.
– Bevisstheten rundt det som skjer i Sudan har vært nesten ikke-eksisterende, forteller Ding.
– Når Sudan først får oppmerksomhet i mediene, skyldes det kriser som den vi ser i El Fasher nå.
Han forteller om Redd barnas arbeid i Sudan, som blant annet involverer å gi støtte til initiativer igangsatt av lokale sudanere for å gi internt fordrevne nødvendig humanitær hjelp. Ding merker, både når det kommer til mediedekning og finansiell støtte til Redd barnas arbeid, at vi lever i en tid der humanitære kriser kjemper om oppmerksomhet.
Medieoppmerksomheten går ofte til steder folk allerede har kjennskap til.
– Medieoppmerksomheten går ofte til steder folk allerede har kjennskap til, som Gaza og Ukraina, mener han.
Kutt i støtte
Situasjonen i Sudan beskrives av FN som verdens største humanitære krise. Likevel forteller både Risa fra Flyktninghjelpen og Ding fra Redd barna om dramatiske kutt i støtte internasjonalt. Blant annet har USA tidligere i år avviklet United States Agency for International Development (USAID), som har stått for en stor andel av internasjonal finansiering av utviklingshjelp. Også fra Norge kommer det mindre støtte. I bistandsbudsjettet for 2026 har bistanden til Afrika blitt kuttet med 355 millioner kroner. At det politiske klimaet globalt er urolig, kan være blant årsakene til at støtten minker.
– Du har Gaza, og du har Ukraina, forteller Ding.
– Også disse situasjonene påvirker om støtten til Sudan blir prioritert.
Medienes påvirkning
Risa forteller at arbeidet til Flyktningehjelpen så langt har kunnet fortsette som normalt, men at de i 2026 i større grad vil merke at de svekkes av kuttet i støtte.
– Vi trenger alltid flere ressurser, forteller Risa.
– Egentlig må vi oppskalere hjelpearbeidet.
Også hun beskriver viktigheten av at Flyktninghjelpen støtter lokale grasrotaktører, og sudaneres selvdrevne arbeid med å gi lokalsamfunn i krise nødvendig helsehjelp, mat og husly.
– Kan nivået av medieoppmerksomhet en krise får påvirke hvor mye finansiell støtte det humanitære arbeidet rundt krisen blir gitt?
– Når det gjelder det vi kaller private fundraising, altså støtte fra privatpersoner og bedrifter, tror jeg nok det. Man ser også at land som ikke har strategisk betydning for Europa og Nord-Amerika ignoreres når midler skal tildeles og prioritering gjøres.
Hun mener at Sudans unike situasjon og historie kan være en grunn til at man ikke ser en global oppmerksomhet og mobilisering rundt krisen, på lik linje som den man blant annet har sett for Palestina.
Jeg tror ikke folk forstår kompleksiteten i situasjonen.
– Jeg tror ikke folk forstår kompleksiteten i situasjonen. Dette er en intern konflikt på en helt annen måte enn Palestina-krisen. Det gjør det vanskelig å mobilisere den norske befolkningen.
– Vi er del av et globalt samfunn
Vivianne Jour fra Støttegruppen for Sudan og Sør-Sudan er enig i at mangel på kunnskap er blant grunnene til at folk ikke engasjerer seg. Mediedekningen kan ha noe med det å gjøre. Det at situasjonen i Sudan beskrives som en borgerkrig, gjør at mange har mistet fokus på at majoriteten av de som lider ikke er militære, men sivile, forteller Jour.
Jour mener at det å opplyse seg selv om situasjonen er en viktig del av det globale arbeidet som bør gjøres for Sudan. Spesielt kan man engasjere seg i felt man allerede har kjennskap til. Hun nevner at det i Norge kan innebære å være oppmerksom på norsk samarbeid med land som bidrar til krigshandlingene i Sudan.
– Alle lokale initiativer tror jeg kan ha mye å si. Vi må skjønne at vi er en del av et globalt samfunn, og at vi kan påvirke det.
