Eksentriske Oxford

De aller fleste som besøker Oxford, det være seg turister eller studenter på vei hit for første gang, spør etter universitetet.

– Unnskyld, men hvor finner jeg Universitetet i Oxford?

– Øh, hva mener du?

– Du vet… universitetet?

Svaret er at universitetet finnes ikke – det vil si, det finnes ikke i den forstand at du kan sette deg inn i en taxi og be sjåføren om å kjøre deg dit – fordi det er overalt.

Dominus illuminatio mea

Universitetet i Oxford (heretter kalt UiO) er en konføderasjon av 38 semiautonome kollegia samt seks private «halls», hver med sin kultur og historie, sine vaner og uvaner, sine styrker og svakheter. Det er det eldste universitetet i den engelskspråklige verden, og dets mangslungne historie strekker seg nesten tusen år tilbake i tid. Dette betyr en studiehverdag rik på tradisjoner, men også rik på byråkrati.

UiOs motto er «Herren er mitt lys», og det er ikke sjelden jeg tar meg selv i å undres over hvordan et universitet som ennå ikke har klart å få implementert ordentlig trådløst internett fortsatt klarer å hevde seg i toppen blant verdens elfenbenstårn. Visst er det fint å studere i filmkulissene til Harry Potter, men det er ikke dermed sagt at det er praktisk.

Ei er det heller særlig bra for konsentrasjonen når en busslast med japanere stopper utenfor vinduet ditt for å ta bilder av lesesalsplassen din.

Lost in Translation

For en som er vant til Blinderns asbestfunksjonalisme, var overgangen til Oxford stor. Reglene er mange, og ikke alltid like forståelige. For å ha rett til eksamen må du ikke bare være tatt opp på et program, men du må være bostedsregistrert innenfor 25 km fra klokketårnet i sentrum av byen i minimum seks uker per semester. I likhet med alle formelle høytideligheter forventes det at man møter i sort dress, hvit tversoversløyfe og kappe på eksamensdagen.

Iblant undrer jeg på om ledelsen selv har oversikt over alle de reglene og rutinene de pålegger studentene. Et godt eksempel i så måte er historien om studenten som nektet å begynne å skrive etter å ha bladd gjennom et eksamensreglement fra 1500-tallet, hvor det visstnok heter at hver «funksjonær» (les: student) har krav på en mugge med øl til eksamen. Eksamensvaktene konfererte regelverket, og måtte pent løpe ut og kjøpe ølet.

På vei ut fra eksamenslokalet ble studenten imidlertid arrestert, fordi han ikke bar sverd, jamfør samme regelverk.

Under de drømmende spir

Oxford er stedet hvor du må ta kaffen i dusjen, fordi du har forsovet deg til en privattime med en verdenskjent historiker, som skal vurdere det hjelpeløse essayet du formulerte natten i forveien i en salig rus av kaffe og sjokoladekjeks.

Oxford er også stedet hvor Tolkien og C.S. Lewis underviste, mens de drømte opp sine eventyr på en av byens uttallige puber. Oxford er byen hvor faren til kompisen din er naboen til Thom Yorke, hvor haier går på hodet inn i hustak, og hvor de lokale hjortene fremdeles står oppført som grønnsaker i byregisteret fordi britiske myndigheter innførte rekvisisjon av storfe etter Andre verdenskrig.

Ikke minst er Oxford byen hvor jeg og en medstudent kan forville oss inn i en kostymebutikk for å prøve løspupper til kveldens transvestittball, ivrig ledsaget av en mann som til min store forbauselse viser seg å være biografen til presidenten i Irak.

Oxford er en boble, ja – men for en boble!