Jaget av UNESCO
De fattigste betaler den høyeste prisen etter at Salvadors gamleby havnet på verdensarvslista.
– 148, 149, 150! Trener Fabio «Mandingo» Nacimento spretter opp, mens jeg og et par andre utlendinger blir liggende som slakt på gulvet.
Det er sikkert 35 grader i rommet og svetten danner en dam rundt meg. Musklene dirrer. Det skal mer til en noen timer på Elixia for å holde ut en trening med den tradisjonelle formen for capoeira. Den brasilianske sporten oppstod blant de afrikanske slavene som en skjult form for kamp, kamuflert i dans og musikk, og det er i Salvador du finner dens røtter.
I tillegg til å trene, tenke, snakke og leve capoeira, er Fabio også bosatt i turistenes Pelourinho, og dermed tvunget til å bli husokkupant i sin egen hjemby.
– Før var Salvadors gamleby helt annerledes. Mye av det som i dag er kultur- og turistområde var boligområder. Da den store restaurasjonsprosessen startet på 90-tallet, ble vi som bodde her kastet ut, mange av oss uten å ha andre steder å dra til.
Selvsysselsatte og bostedsløse
Sammen med ti andre familier har Fabio okkupert en bygning fra kolonitiden, med utsikt mot Pelourinho på den ene siden, og havet på den andre. Bygningen kunne ikke hatt bedre beliggenhet for et hotell, likevel har den stått tom i over ti år. Som resten av Salvadors historiske sentrum står den på UNESCOs liste over verneverdige bygninger, og de lokalt ansvarlige for bygningen sier den skal bli et kultursenter. Mot seg har okkupantene de lokale myndigheter, i ryggen har de MSTS (De takløses bevegelse) og deres advokater.
– Vi som bor her driver alle med en form for kunst – capoeira, musikk, teater, reggae, afoxé, håndarbeid; den folkekunsten som er så viktig for Salvador og Bahia, og som politikerne sier de skal satse på. Men for at kunstnerne, og med dem kunsten, skal kunne overleve, må de ha noen grunnleggende levevilkår, og det er det vi prøver å få til her, sier Fabio.
Nabohuset ble okkupert på samme måte for 25 år siden, og huser seks familier, inkludert tre reggae-band, kunstnere og en liten håndtverksbutikk. Også hos Fabio planlegges det å sette i stand en liten butikk der de selger ting de selv har laget.
Bønner og griseføtter
Hans nye hjem rommer elleve familier fordelt på tre etasjer uten vegger. Huset ble revet innvendig under restaurasjonsprosessen på nittitallet, og ble aldri bygget opp igjen. De deler ett bad og ett provisorisk kjøkken der dagens lunsj står og småkoker; ris og feijão, de tradisjonelle bønnene ingen brasilianer kan være foruten.
I kveld er det gatefest, slik det er hver tirsdag i Pelourinho. Fabio og de andre skal selge feijoada, Brasils nasjonalrett, utenfor kollektivet. Jeg lover å komme innom, og kjenner allerede den gode smaken av svarte bønner og salt kjøtt i munnen. Håper bare de har modernisert oppskriften, og erstattet griseørene og -føttene fra slavetiden med anstendig kjøtt.
