Jakten på dannelsen

Det var kanskje misnøye med kvalitetsreformen som for et par år siden fikk folk til å hviske på landets universiteter. Reformen kom ovenfra, fra byråkrater, stat og EU, noe som ikke ble glemt under rektorvalgkampene i Oslo og Bergen, som i 2005 ble historiens mest intense. Etter siste runde i ringen kunne de reformkritiske kandidatene, Geir Ellingsrud og Sigmund Grønmo, gå seirende ut og tre rektorkjedene om halsen under credoet: Aldri mer 2003! Men så ble det stille. For reformen, som allerede har fått plass i norsk slangordbok som kvantitetsreformen, var alt innført. Hva kunne man gjøre med det?

Hier oder nirgend ist Amerika! i

Svaret på det befinner seg mandag formiddag den 23. februar i et møterom øverst i administrasjonsbygget til Universitetet i Oslo. Rundt et ovalt bord, og med oversikt over størsteparten av universitetet de vil forandre, sitter dannelsesutvalget og konspirerer. Den 27. januar slapp de en kronikk i Aftenposten med støtte fra den alltid like visjonære debattredaktør Knut Olav Åmås. Foreløpig har debatten truffet norsk offentlighet som en bris i et vannglass, for hva dette utvalget vil, er fortsatt uklart.

– Det vi har gjort, er å sette i gang en debatt, sier viserektor og utvalgsleder Inga Bostad, som er tydelig fornøyd med at dette har kommet fra universitetet selv.

– Tendensene nå er at fagene nærmer seg hverandre og det blir mer konkurranse om talentene. I tillegg blir politikken mer komplisert, og da er det viktig å tenke i moralske baner og styrke det demokratiske medborgerskap, sier utvalgsmedlem og professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet.

Venstrepolitiker Odd Einar Dørum sitter også i utvalget, og forteller at de vil hente inspirasjon fra USA, hvor institusjoner som Yale og Harvard, men også vanlige delstatsuniversiteter, nylig har hatt reformeringer av studentenes grunnutdanning. Tanken er å styrke liberal arts-tradisjonen, på latin artes liberalis, som opplever en renessanse både i USA og på kontinentet.

– Dere skriver i kronikken om «et samlende kjernepensum» og «forsøk med en utvidet bachelorgrad». Hvordan kan dere snakke om en utvidet bachelorgrad mindre enn fem år siden den ble innskrenket?

– Vi ønsker ingen omkamp om kvalitetsreformen, men derimot å vurdere en fordypning i varighet et sted mellom dagens treårige grad og den fireårige graden som er vanlig ved institusjoner i England og USA. Et forsøk på et semester i første omgang, sier Bostad.

Hagtvet supplerer:

– Vi vil at studentene skal tenke mer på erkjennelseslyst enn eksamen. Har du erkjennelseslyst blir du god, og da får du jobb uansett.

Ad fontes! ii

Men hva er dannelse? Universitas forlater administrasjonsbygget for en stund, og går til kildene på universitetsbiblioteket. Den kanskje største dannelsesromanen av dem alle, er «Wilhelm Meisters læringsår» av Johan Wolfgang von Goethe. Wilhelm er veldig opptatt av dannelse, og skriver i et brev til sin svoger Werner at: «mich selbst, ganz wie ich da bin, auszubilden, das war dunkel von Jugend auf mein Wunsch und meine Absicht». iii

– Wilhelm Meisters dannelse var av en litt annen type, han går ikke på universitetet, men henger rundt med en teatertrupp, forklarer stipendiat i litteraturvitenskap Jan Marius Emanuelsen.

– Ja vel?

– Wilhelm Meister forlater hjemmet for å komme i kontakt med verden, med noe som er større enn ham selv. For Goethe er dannelse – Bildung – et spørsmål om modning. Om at du må bryne deg på verden og strekke deg etter idealer for å kunne bli deg selv. Hos Goethe blir man altså ikke dannet av å ta en utdannelse.

– Hvordan vil du definere dannelse?

– Hvis man ikke bare tenker på dannelse som et sett regler som først og fremst skal ekskludere dem som ikke kjenner dem, må man vel kunne si at dannelse er et ubestridt gode, en motstand mot barbariet. Det handler mye om å lære seg verdien av kunnskap, og samtidig vite at man aldri vet nok.

«Wilhelm hatte kaum einige Stücke Shakespeares gelesen, als ihre Wirkung auf ihn so stark wurde, daß er weiter fortzufahren nicht imstande war. Seine ganze Seele geriet in Bewegung», iv står det videre hos Goethe. Emanuelsen forklarer at mens det i den tyske Bildungsromanen dreier seg om en slags jeg-dannelse, beskriver mange av realismens store romaner heltens dannelsesreise som en reise mot desillusjonen.

– Hvordan har dannelsestradisjonen utviklet seg på universitetet?

– Dannelse kom inn med Wilhelm von Humboldt, som var en venn av Goethe. Ifølge Humboldt skulle universitetene bidra med Wissenschaft og Bildung, vitenskap og verdiskolering. Men etter hvert som nasjonalstaten har blitt en mer problematisk størrelse, og etter hvert som andre enn menn som skulle ut i embete har fått tilgang til universitetene i vesten, har denne dannelsestankegangen fremstått som mer og mer utdatert. Her kommer også klasseperspektivet inn. Da de «udannede» inntok akademia, ble også de pedagogiske metodene og hva man underviste i endret. Man kunne ikke lenger anta at studentene hadde de samme referanser og behov. Veien fra dannelsen tilhører det tyvende århundrets historie.

Est-ce que tu m’accompagnes à Rome? v

Det er Karl Kristian Rådahl Kirchhoff, latinstudent og tidligere leder av Norsk klassisk studenterforening, enig i. Han henviser til Nietzsche og hans pamflett «Om våre dannelsesinstitusjoners fremtid» fra 1872, hvor Nietzsche frykter to ting: allmenngjørelsen av dannelsen og svekkelse av kvalitet.

– Nietzsche definerer aldri dannelse, men det dreier seg om et faglig og kulturelt utgangspunkt. Man skal ha lest seg gjennom de grunnleggende klassikere og språk, gresk og latin, samt for Nietzsche tysk språk og kultur. Det er en oversikt over grunnleggende kunnskap, en plattform for videre studier.

Kirchhoff mistenker at dannelsesutvalget er et motsvar på Bolognaprosessen og «den såkalte kvalitetsreformen».

– Dannelse handler om breddekunnskap, at selv om jeg ikke er naturhistoriker bør jeg vite hva hypotetisk-deduktiv metode er, sier Kirchhoff, og utdyper:

– Det er en personlig prosess og en samfunnsprosess. Som samfunnsprosess handler det om de ideer som konstituerer og har konstituert vårt samfunn fra antikken til i dag.

– Hva må endres ved universitetet i Oslo?

– Man må ha mer undervisning i de ulike fagretningers grunnlag. For humaniora er det latin og gresk som er rene dannelsesfag, og har vært det i over 500 år. UiOs første professor, Georg Sverdrup, var professor i latin og gresk. Skal man snakke om dannelse ved universitetet, så er det her det bør ligge.

På kafeen i nettopp Georg Sverdrups hus, forklarer Emanuelsen:

– Det som er viktig er vel at man er i stand til å respektere at en Hannah Arendt, en Goethe, er viktigere enn en selv – inntil det motsatte er bevist. Når jeg snakker om at dannelsen er en slags motstand mot barbariet, mener jeg selvsagt ikke at det beste hadde vært om vi sluttet å studere eller forske på annet enn det ubestridelig høykulturelle. Den dannede må kunne tenke to tanker på en gang, og ingen av dem handler om å sette personlig vinning høyest. Dypest sett handler dannelse kanskje om enkle, banale ting, som for eksempel å la dem som skal av T-banen slippe ut før man selv stormer inn i vognen. Bare ved å holde en viss distanse til deg selv kan du klare å opprette en slags dialog med omverden basert på gjensidig respekt. Og det er først da dannelse blir noe viktig.

E-ordet

I debatter om dannelse er det fort et annet ord som ropes høyt med anklagende røst: J'accuse vi, elitisme! Dannelsesutvalget er tydelig klar over det, og går til forkjøpsangrep mot e-ordet i sin kronikk. Til Universitas repliserer Hagtvet kort:

– At vi er elitister? Hvorfor fortjener ikke studentene det beste?

Emanuelsen mener enhver kunnskapsinstitusjon må ha en grad av elitisme:

– Det er jo fint at UiO ser Yale og Harvard som idealer de kan strekke seg mot. Men da må man heller ikke være redd for å fremstå som litt elitistisk.

– Problemet med å lansere dannelse som det nye store, er jo at dannelsen fort fremstår som en vare, som noe man kan reklamere for seg selv med. Da blir dannelsesidealet lett noe regressivt, et slags bolverk mot den postmoderne tilstand, mot ironien. Det toget har nok gått forlengst, sier Emanuelsen.

Kirchhoff er enig i at universitetet i sin natur er litt elitistisk, men viser til at det likevel er god studiefinansiering i Norge, og ikke veldig høye inntakskrav.

– Spørsmålet er om universitetet skal ta ansvar for sosial utjevning eller om det har andre oppgaver. Jeg mener at det viktigste er å tilby en god utdannelse og dannelse, samt produsere god forskning. De to prinsippene burde være så grunnleggende at andre ikke kan overstige dem, sier Kirchhoff.

Non scholae, sed Vitae vii

Tilbake i toppetasjen i administrasjonsbygget tenker dannelsesutvalget videre. Hagtvet er bekymret for økende splittelse og fundamentalisering i framtiden.

– Vi har sett en rekke ideologiske blindflekker. Universitetet kan gi et bidrag av sval ro og den lille ild som er fornuft, sier Hagtvet.

Han mener det er avgjørende å ha med seg studentene:

– Vi vil at fremragende forskere skal møte unge mennesker med alvor og trekke de opp. Vi vil ha med studentene, because we love you! viii

Emanuelsen tror særlig humanister som han selv bør være glade for

dannelsesutvalgets initiativ:

– Det er vanskelig for en humanist å ikke glede seg over dannelsesutvalgets initiativ. Det humanistiske fakultet er jo et av de minst profesjonsrettede fakultetene, der mange danner seg uten å utdanne seg til noe bestemt. Men samtidig er det vel ingen som helt vet hva slags tiltak man tenker seg, hvor pengene skal komme fra og hva en eventuell reform vil gå på bekostning av. I verste fall blir dette en ny verdikommisjon, eller verre, et påskudd for sette i gang enda en reform. Men i beste fall kan det bli en revitalisering av Universitet i Oslo.