Opp i muntlig

Latteren ruller som øltønner gjennom rommet. Fra scenen fikk konferansier Jånni Kristiansen øye på fotografen til Universitas. Nærmere 200 sensorer har presset seg inn i det trange eksamenslokalet. De er kommet for å le. Litt øl hjelper, men Jånni gjør jobben sin. Han tråkker stien for litteratur- vitenskapstudenten Henrik Thodesen som sitter stille i rommet i enden av gangen bak scenen.

– Finner han på alt dette alene, eller sitter han oppe på Slottet og konspirerer med Mette-Marit og Ari? spør Jånni og holder opp en VG-artikkel der Sven O. Høiby kaller norske humorister for ondskapsfulle.

– Det er oppslag som dette som gjør at vi trenger en intellektualisering av humor i Norge. At stand-uphumoren sparker nedover og er ondskapsfull er myter jeg vil til livs, sier Maja Løvland (34).

Hun var med på etableringen i av det norske stand-up-miljøet i 1994 og tar hovedfag i teatervitenskap om den norske stand-up-tradisjonen. – Humoren kommenterer og gjenspeiler det samfunnet den virker i. Et samfunn

som blir stadig mer personfokusert og livsstilsorientert, sier Løvland. - Kan ikke humoren prøve å forandre?

– Det er latteren som regulerer hva som er morsomt. Humor må gjerne være politisk, men den skal først og fremst være morsom. Kritiserer du stand-up-erne for å være ondskapsfulle, har du glemt at publikum sitter i den andre enden av kommunikasjonsprosessen.

– Er humor i ferd med å bli tatt mer alvorlig i Norge?

– Selv har jeg kun møtt respekt for mitt valg om å skrive om stand-up. Men det finnes fremdeles en del fordommer fra det gamle oppdragersamfunnet, som når Sissel Benneche Osvold skriver i en kommentar om den nye humoren at «det er vondt når drittungene tar over».

I et trangt rom på Lille sitter fire rastløse drittunger på hver sin pinnestol. De nysnekrede gipsveggene er tapetsert med stand-upplakater. Etablerte komikere henger som geipende storebrødre over skulderen på Henrik Thodesen. Han går gjennom papirene sine. Litteraturvitenskapstudenten har vært «oppe» på Lille fire ganger før.

– Jeg er helt sinnssykt rastløs samme dag som jeg skal opp. Så må jeg sitte inne på dette pauserommet og trøkke en time.

– Hva er det verste som kan skje i kveld?

– At folk ikke ler. Eller kanskje enda verre, at det ler AV meg.

– Hva gjør du da?

– Kjører på videre, har selvtillit.

– Har du den selvtilliten?

– Jeg håper det, sier Thodesen og kikker opp fra notatene.

Jånni står i døra og klemmer på klokka si. De tre gutta som har sittet og hørt hverandre i

Michael Jackson, ansiktsoperasjoner, barna i Afrika og Berlevåg mannskor blir stille.

– Henrik du skal på først.

En annen ung komiker sniker seg forbi Jånni etter sin fjerde dotur på en time.

– Ja, sier Henrik.

«Jeg er den du vet sier aldri nei. Jeg kommer alltid løpende til deg». Jånnis kjenning dundrer over anlegget. Sensorene hoier og hytter med glassene.

Thodesen puster tungt med blikket festet i gulvet.

– Ta godt i mot HENRIK THOOOODESEN. Så retter han seg opp, splitter forhenget og forsvinner ut på scenen der Jånni møter han på veien ut.

Det summer lavt fra baren bak i lokalet mens Thodesen justerer mikrofonen. Så snakker han. Han vært stille i hele dag, men nå går kjeften som på en prest i tungetale.

– Det bra med temperaturmålere hjemme. Da kan du kle deg riktig før du går ut. Men hva er poenget med å ha dem i byen. Er det for at du skal skjønne hvorfor du fryser?Thodesen venter ikke til latteren har lagt seg.

– Dere ler dere, men jeg skjønner hva dere egentlig sitter og tenker på. Dere klarer ikke å tenke på annet enn de sammenvokste øyenbrynene mine.Mer latter. Han er på bølgen.

– Det gikk ok, sier han etter å ha forlatt scenen med fortrengt smil.

– Det tok litt tid før de skjønte Eidsvåg-vitsen, det var litt guffent, men heldigvis, de kom etter hvert.

Jånni har annonsert en pause, og kommer inn på bakrommet.

– Jeg vil absolutt gi ham bestått, han fremstår som trygg og selvsikker på scenen. Men han skal huske at dette bare er den første prøven i en lang utdannelse.

Henrik Thodesen venter i spenning på konferansier Jånni Kristiansens (t.h.) ferdig oppvarmede publikum. Til venstre P3s Bare Are Sende Osen.