Paddy Christ

– There\'s something about Christmas, y\'knoworramean?

Mannen bak dette sitatet er Shane Macgowan, mannen bak The Pogues. Dette handler egentlig om en julelåt han har skrevet. Men hva er egentlig vitsen med en julesang?

For hva skal en svoren ateist som undertegnede gjøre når han prøver å finne mening i jula? Han må finne sin egen Jesus. Shane Macgowan er en god kandidat. Han er født på juledagen. Bandet hans består av en gjeng paver. Han er en ekte irsk Paddy (Paddy er en betegnelse på irene som engelskmennene brukte, og er omtrent like nedlatende som nigger). Han kveder om kjærlighet og menneskeverd. Og han har vært der. Som alkoholiker, som narkoman, som psykiatrisk pasient, som fengslet ungdomsforbryter. Han beveger seg på de skrå bredder slik at vi slipper å gjøre det. Når Macgowan skal skrive en sang drar han på pub og drikker seg full, får med seg en historie, en snodig type, en stemning. Neste dag, når han er blitt edru, drikker han seg like godt full igjen og skriver ned det han husker.

Låten jeg snakker om er selvfølgelig Fairytale of New York, The Pogues udødelige julesang, hvor låtskriver Macgowan og Kirsty Maccoll i viste at rockeduetten ikke var død. The Pogues er historie. Kirsty Maccoll døde for få år siden i en tragisk båtulykke. Men Macgowan lever enda. Den notoriske fyllefanten, rockeren og poeten triller for tiden fra scene til scene i på de britiske øyer i rullestol, med sitt nye band The Popes.

Og om ikke eventyret fra New York er en lystig vise, der den forteller om en uteliggers triste liv og kjærlighetshistorie, sier den noe om drømmene vi har, lengselen etter å dele dem med noe, for å ha noen med seg.

Den julestjerna jeg ser på himmelen henger over Tipperary, hvor Macgowan hver jul returnerer for å drikke seg full sammen familien. Selv om det er en lang vei til Tipperary, er det kort vei bort til CD-spilleren. Og hvorfor hører vi på musikk? Vi hører på musikk for å vite at vi ikke er alene. Det er også det jula handler om. Skål Shane, vi møtes igjen i jula.