Utvalgsnasjonen

22. januar i år: Under glitrende lysekroner i Rokokkosalen på Grand Hotell står professor Steinar Stjernø og presenterer visjonen for høyere utdanning i Norge de neste ti til tjue årene. Han har ledet det syvende utvalget for høyere utdanning på seksti år. Alle har de hatt i oppgave å se på veien videre for norsk høyere utdanning. Med klar stemme forteller Stjernø fra talerstolen at politikerne generelt er lite opptatt av høyere utdanning.

– Norge mangler en nasjonal strategi i forskning og høyere utdanning, proklamerer han. Den korte historien begynner i 2005:

«Å gjøre Norge til en kunnskapsnasjon er SVs første prioritet dersom SV kommer i regjeringsposisjon etter valget», lyder det i dokumentet som ble framlagt blant sjeldne vekster i Botanisk hage i Oslo, 8. august. Valgkampsåpningen til SV denne sensommerdagen forteller om et økonomisk rikt land, som er fattig på kunnskap. Noe må gjøres fra barnehagene i bunn til forskning og høyere utdanning på topp.

Da regjeringskabalen er lagt, kommer SV i posisjon; de får til og med kunnskapsministeren. Oppbyggingen av Kunnskapsnasjonen kan begynne.

– Vi satte ned Stjernøutvalget for å se om det er mulig å organisere sektoren bedre, for å få mer akademisk kraft, sier daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal i dag.

Situasjonen i 2006 var at universitetene og høyskolene i stor grad styrte sin egen fremtid, mens det nasjonale aspektet i flere år hadde vært fraværende.

– Storting og regjering var redusert til å bevilge penger, kommenterer Djupedal.

Den lange historien begynner 60 år tidligere: Etter 2. verdenskrig går det opp for de allierte at seieren mot nazismens imperium i stor grad er tuftet på kunnskap fra vitenskapelige kretser. Universitetene får med andre ord en stor del av æren. Sammen med en økonomisk oppgang i USA og Europa og behovet for arbeidskraft ser Vesten nå utviklingen mot en utdanningsboom.

15 år senere publiseres en epokegjørende teori av den amerikanske økonomen Theodore W. Schultz, kalt «Investment in Human Capital» som gir utdanningssatsningen ytterligere vind i seilene. Ifølge teorien vil en generell heving av utdanningsnivået i samfunnet uansett kunne bidra til økonomisk vekst og utvikling. Norge følger samme utvikling som resten av Europa.

– Å studere gikk fra å være et elitefenomen til å bli en mulighet for alle – vi har hatt en demokratisering av høyere utdanning, sier dagens leder i Forskerforbundet, Bjarne Hodne.

Utfordringene og utviklingen i sektoren møtes av Gerhardsen-regjeringen som i 1965 setter ned Ottosen-komiteen, etter utvalgets leder Kristian Ottosen.

Løsningen blir at distrikthøgskoler skal opprettes ved siden av universitetene for å effektivisere profesjonsutdanningene. Forslagene er gjennomgripende og radikale, og utfordrer det tradisjonelle eliteuniversitetet. Dermed skaper Ottosen storm båret på bølgen av studentopprørene rundt om på kontinentet. På høyden overgår motstanden protestene mot Vietnamkrigen.

– Sett i lys av all støyen som oppstod rundt utvalget, var det oppsiktsvekkende mye som ble gjennomført. Ottosen maktet å omforme hele systemet, sier Ingjald Orbeck Sørheim, som var sekretær i Ottosen-komiteen.

– Ottosen så at det ble flere studenter. Han kombinerte dette med distriktspolitiske hensyn, og tilførte kompetanse til distriktene med opprettelsen av distriktshøgskolene, forteller Hodne.

I det spente politiske klimaet mot slutten av 1960-årene, står Sørheim og Einar Førde på Blindern og hamrer inn budskapet om at revolusjonen også trenger ingeniører, agronomer og datafolk, ikke bare kunsthistorikere og kritiske filosofer. Debatten koker og motstanden er stor, men distrikthøgskolene var nødvendige for å møte eksplosjonen i studentmassen.

– Sammenliknet med tiden etter Ottosen, er debatten i dag nesten fraværende. Man må få forskning og høyere utdanning på dagsorden i Norge. I dag har akademia forsømt sin rolle som synsere i samfunnet og tapt kampen om oppmerksomhet i offentligheten, mener Sørheim.

Todelingen mellom universiteter og høgskoler er utgangspunktet for de senere utvalgene frem mot Stjernø.

– Vi ser at flere av forslagene og problemstillingene som Ottosen drøftet også har vært sentrale i det de senere utvalgene behandlet, sier Peter Maassen, professor ved pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo.

1987: Noe har skjedd siden Ottosen la frem sin innstilling i 1970. I 1986 stuper oljeprisene fra 30 dollar fatet i 1985 til under halvparten i 1986. Den økonomiske festen er over, jappene selger Mercedesene og arbeidsledigheten stiger. I bakgrunnen lurer en utdanningspolitikk i villrede.

Studenttallet er steget fra 35 000 i 1965 til 95 000 i 1987, fordelt på circa 200 utdanningsinstitusjoner, medregnet private høgskoler. Ti av institusjonene har over 1000 studenter, mens de fleste ligger under 400. Distriktshøgskolenes rolle har sklidd ut.

Hernes-utvalget blir nedsatt av regjeringen i 1987 under samme mandat som Ottosen-utvalget, samtidig er Hernes-utvalget en opprydding av det som var gått galt hos Ottosen.

– Hernes ønsket å skape en skarpere arbeidsdeling, og fusjonerte distriktshøgskolene og andre høyskoler, slik at vi fikk færre og større høyskoler. Det manglet en rendyrking av det særegne ved høyskolene. De utviklet seg mer i samme retning som universitetene, sier Slagstad.

Hernes vil slå sammen høyskolene fra 90 til 28 samtidig som han setter stoppere for utviklingen av nye universiteter.

– Ottosen trengte å bli noe justert, og det ser man blant annet med Hernes, da vi fikk sammenslåingen til høyskoler. Sektoren trengte en konsentrering og effektivisering, og vi sliter vel enda med å få dette på plass. I mellomtiden har vi fått andre innspill. Det er det som er problemet; man får ikke roet seg ned med én reform før det kommer en ny en, sier Hodne.

På tross av Hernes sineforsøk med å få til en arbeidsdeling og å stoppe utviklingen av nye universiteter, går det ikke mer enn ti år før neste utvalg nedsettes. Mjøs-utvalget kommer i stor grad til å snu opp ned på alt Hernes jobbet for.

På 1990-tallet ser Norge igjen en stor økning i studentkullene. Kristin Clemet, daværende stortingspolitiker, og utdannings- og forskningsminister i perioden 2001 til 2005, ser stolt tilbake på arbeidet og reformene som ble foretatt i etterkant av Mjøs-utvalgets innstilling.

– En måte å takle de store ungdomskullene på, var å åpne dørene til universiteter og høyskoler. Nå er det ikke sikkert at alle ungdommene var like motiverte som de burde være, for vi opplevde synkende arbeidsinnsats, lav gjennomstrømning og tidvis svært høy strykprosent. I tillegg var det utsikter til enda større studentkull, samt økt internasjonal konkurranse. På slutten av 90-tallet var alle enige om at noe måtte gjøres, sier Clemet.

Etter 2003 er det opplest og vedtatt at alle høyskoler som oppfyller visse krav, deriblant fire doktorgradsutdanninger, får kalle seg universitet. NOKUT, Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, får ansvaret med å godkjenne kvaliteten på institusjonen som ønsker dette. Dermed er Hernes visjon begravd en gang for alle. Men debatten blomstrer opp igjen.

Rune Slagstad, professor ved senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo er ikke fornøyd med konsekvensene av dette.

– Min kritikk av Mjøs styrkes av utviklingen vi har sett etter Mjøs. Stjernø tar dette opp igjen når han snakker om utvanning av universitetsbegrepet. Men Stjernø-utvalget kunne valgt en annen løsning. Det kunne innrømmet at opprykksordningen for høgskoler til å bli universiteter om de oppfyller visse krav var et feilgreip, og heller sagt «Stopp, nå skal vi ikke ha flere universiteter.» Denne muligheten har ikke Stjernø gått inn i, men det er bare spørsmål om politisk vilje, sier han.

Peter Maassen, professor ved pedagogisk forskningsinstitutt, mener på sin side at opprettelsen av NOKUT har ført til fravær av politikk.

– Mjøs ga ingen forslag om å overføre ansvaret til NOKUT, men politikerne gjorde det likevel. NOKUT har ført til at alle vurderingene blir tekniske, ikke politiske. Norge er det eneste landet i OECD der vurderingen av utdanningsinstitusjonene er det. Politikerne har abdisert fra utformingen av en struktur for høyere utdanning og forskning, sier han.

Tilbake til start. Steinar Stjernø står fortsatt i Rokokkosalen og presenterer veien etter Ottosen, Hernes og Mjøs. Det er klart for neste akt i utdanningsreformenes runddans. Ottosen åpnet opp flere institusjoner; Hernes ville snevre dem inn og sette et tak på universiteter; Mjøs åpner for muligheten for at høyskoler kan melde overgang til universitetsstatus og la dem bli flere igjen. Nå vil Stjernø snevre inn: I 2008 og framover bør ikke Norge ha flere enn åtte til ti større utdanningsinstitusjoner.

– Med den utviklingen vi har i sektoren i dag, vil Norge ha 12 universiteter i 2020 der bare tre av dem vil være klassiske breddeuniversiteter, nemlig UiO, UiB og NTNU. Resten vil være hybriduniversiteter, det vil si at de fremstår som høyskoler på noen områder, men som universiteter på andre. Blant universitetene og høyskolene har universitetene berøringsangst overfor høyskolene, mens høyskolene er redde for å bli slukt av universitetene. Samtidig viser ledelsen i sektoren liten evne til å komme med konkrete forslag som viser vei framover, men er mest opptatt av interessene til sin egen institusjon. Det finnes ingen nasjonal strategi for utviklingen i sektoren, sier Steinar Stjernø,

– Men kan Norge forvente seg store forandringer. Vil forslagene som Stjernø legger frem implementeres?

– Spørsmålet blir om politikerene i Norge er interessert i høyere utdanning. Jeg har ingen tro på at fusjoneringsplanene som Stjernø-utvalget foreslår går igjennom, sier utvalgsmedlem Peter Maassen.

– Vi skulle gjerne fått gjennomslag for mer av det vi forslo i vår tid. Men man trenger ressurser, og uten politisk vilje kommer det ikke ei krone, sier Mjøs.

Historiens realiteter setter perspektiver, og ofte kommer man fram til at noe tross alt var bedre før:

– Det er nok for lite guts i departementet i dag. Derfor har jeg for eksempel mer sans for Kjell Bondevik den eldre enn hva som var tilfellet med den yngre. Den eldre satt politikken ut i livet. Han hadde en enorm kraft. Da vedtakene ble satt i juni, trådde de til allerede i august. Slik er det ikke lenger. Problemet i dag ser ut til være at man trenger en krise for å få politisk vilje. Det er ingen stor krise innen høyere utdanning i dag. Derfor er viljen liten, og da skjer ingenting, sier Sørheim.