– Jeg ville ikke dø mens jeg kjempet i Venezuela

– Håp er en farlig ting, sier Andrés Mogollón.

Han er en 30 år gammel illustratør og grafisk designer, bosatt på Grønland i Oslo, men kommer opprinnelig fra Maracay, rundt en times reise fra hovedstaden Caracas, nord i Venezuela. Lørdag gjennomførte USA en militær operasjon i hovedstaden, hvor de fanget president Nicolas Maduro og brakte ham til USA. Det var kulminasjonen av en stadig mer anspent situasjon i landet, enn så lenge. Økonomiske og humanitære kriser, høy kriminalitet, korrupsjon og et autoritært regime har preget venezuelanerne gjennom store deler av 2000-tallet. Ifølge FN har nesten 7.9 millioner mennesker flyktet.

Mogollón selv reiste fra Venezuela i 2019, og forteller om tiden før han reiste ut av landet.

– Det var vanlig med avskjedsfester hver uke. Venner kom og fortalte at de skulle reise, også holdt vi avskjedsfester for dem. 

Bruddet

Under et stort strømbrudd i 2019 ble leiligheten til Mogollón ranet flere ganger. Da fikk venezuelaneren nok.

– En morgen våknet jeg opp av at moren min skrek. Noen hadde brutt seg inn i leiligheten for å finne mat eller noe sånn. Da begynte jeg å lure på hva som kunne skje. Etter det begynte jeg å sove med en kniv under puten min, forteller Mogollón.

– Jeg visste at hvis noen gjorde noe mot min mor ville jeg drepe dem på instinkt. Jeg er ikke en voldelig person, men med adrenalinet i en sånn situasjon – det ville ikke gått bra. Jeg våknet opp om morgenen og så etter noen å knivstikke. Da bestemte jeg meg – dette er ikke livet jeg vil ha. Også dro jeg.

Han forteller om massemigrasjonene fra landet, i 2009, 2014 og 2017, men trodde ikke selv at han skulle bli en av dem som dro.

– Jeg elsket Venezuela, jeg trodde aldri jeg skulle dra før det skjedde.

Kritisk til USAs rolle

Mogollón er kritisk til den store optimismen mange venezuelanere har ytret i dagene etter at Maduro ble tatt til fange.

– Folk har fått for store forhåpninger om at situasjonen i Venezuela vil endre seg fullstendig. Historien er full av intervensjoner fra USA i Latin-Amerika, og det er ikke så enkelt at man bare kan fjerne den som sitter med makten.

Han viser til USAs invasjon av Panama i 1989-90, da USA tok kontroll over landet i en periode for å fjerne landets daværende leder, Manuel Noriega. Han mener situasjonen ligner hva som skjer i Venezuela i dag.

– USA vil ha orden, de bryr seg ikke om hvem som styrer landet. At Maduro er borte betyr ikke nødvendigvis at vi kan ha frie valg, det er aldri sånn det fungerer.

– Mange venezuelanere er glade over at Maduro er fanget og at han blir stilt for retten. Hva tenker du om det?

– Maduro må stilles ansvarlig for hva han har gjort. Det føles rettferdig at han ble tatt, men han blir ikke tiltalt for alle menneskene han har drept eller fengslet. Han blir stilt for retten i USA på grunn av politikk, ikke på grunn av hva han har gjort mot venezuelanere.

Mogollón mener det er vanskelig å vite hva som skjer, og har ikke tillit til noen av de involverte myndighetene.

– Det er mange som sier at de vet hva som skjer, men sannheten er at ingen vet. Det er to myndigheter som ikke er transparente og ærlige, de forteller deres historie, sier Mogollón om venezuelanske og amerikanske myndigheter.

Han er pessimistisk overfor landets fremtid.

– Vi har demonstrert, vi har mistet mange mennesker. Jeg har venner som har vært fengslet. Vi har gjort det vi kan som sivile mennesker, føles det som. På et tidspunkt må du bestemme deg for om du vil ha et normalt liv, eller om du vil fortsette å kjempe resten av livet. Det ville jeg ikke. Jeg ville ikke dø mens jeg kjempet i Venezuela.

Studentenes rolle

Myndighetene har slått hardt ned på protester i landet. Flere opposisjonsledere har blitt fengslet, torturert og skadet. I 2017 ble 27 studenter arrestert for protester mot regimet. Etter presidentvalget i 2024 ble over 2000 mennesker arrestert for protester, politisk aktivisme og arbeid for menneskerettigheter. Leonor Azpurua, en venezuelansk advokat Universitas snakket med, understreket at det finnes mange flere saker enn det rapporteres om, men at familiene ikke tør gå ut med navnene til de involverte, i frykt for enda sterkere represalier fra myndighetene.

Kampen mot dette regimet var grunnen til at María Corina Machado vant Nobels fredspris før jul. Med i følget hennes til Oslo var Carlos Egaña, poet og aktivist. 30-åringen bor i New York, hvor Universitas snakker med ham over zoom. Egaña har vært aktiv i protestene mot regimet over lang tid, hvor studentene har utgjort en stor rolle.

– Da jeg studerte i Venezuela ledet vi studenter protestene mot regimet. Studentbevegelsen har historisk hatt en veldig viktig rolle i den nasjonale politikken, til forskjell fra hvordan studentpolitikken fungerer i mange vestlige land.

Han forteller om større protester fra 2014, 2017 og 2019 mot Maduros diktatur. Da var det enda mulig å demonstrere.

– Etter hvert som årene har gått, har Maduros administrasjon trappet opp overvåkningen og slått stadig hardere ned på ytrings- og forsamlingsfriheten. I lang tid har myndighetene ikke tillatt protester i store deler av landet, forklarer forfatteren.

– Særlig etter fjorårets presidentvalg, og i enda større grad etter at María Corina Machado innledet sin landsomfattende kampanje, har Maduro-diktaturet utviklet seg i stadig mer totalitær retning, med omfattende bruk av overvåkning og undertrykkende metoder.

Autoritært regime

Mange har blitt fengslet, også mindreårige, etter å ha uttrykt deres misnøye mot diktatoren. Undertrykkelsen er synlig på gateplan, forteller Egaña.

– I dag er det vanlig å se politimenn og militære offiserer stoppe biler eller busser for å sjekke folks telefoner og se Whatsapp-meldingene deres. Hvis de finner kritikk av regimet, presser de deg enten for penger eller sender deg rett i fengsel, hvor du står i fare for å bli torturert og å leve under svært dårlige forhold, sier forfatteren.

Forfølgelsen av politiske motstandere har fungert, skal vi tro venezuelaneren.

– Studentprotestene vi så mye av på 2010-tallet har i stor grad blitt tiet i hjel av regimet på 2020-tallet.

Kritisk til dobbeltmoral

Egaña er kritisk til dem som fordømmer USAs handlinger, men som ikke har snakket Venezuelas sak tidligere.

– Det er mange av oss som synes det er veldig frustrerende at flere slår fast at lørdagens handling var spesielt negativ fordi den angivelig brøt folkeretten, når de samme aktørene ikke har vært like konsekvente i å fordømme alt Maduro og hans krets har gjort.

Han forklarer at han forstår de som er kritiske til USAs intervensjon, men mener ikke venezuelanerne har noe valg.

– Jeg forstår hvorfor mange er skeptiske til USAs rolle. Tidligere har flere av de militære operasjonene de har gjennomført i andre land, ikke gått særlig bra. Dette er ikke det mest ideelle scenariet, men det virker som tiden for ideelle løsninger for lengst er forbi. På dette tidspunktet har vi egentlig ikke luksusen av å kunne velge.

Egaña retter den hardeste skytsen mot regimet.

– Hvis det er noen som kan klandres for situasjonen vi befinner oss i nå, så er det Nicolás Maduro, som i årevis har nektet å imøtekomme det venezuelanske folkets ønske om endring på fredelig vis, og som har nektet å legge til rette for en ordnet overføring av makten, til tross for at vi har krevd dette så lenge.

Forsiktig optimist

Forfatteren mener likevel det er grunn til å håpe.

– Folk er helt klart glade – begeistret og veldig lykkelige over at Maduro er blitt pågrepet – men framtiden er fortsatt ganske usikker. Det er fortsatt for tidlig å se hva som faktisk vil skje.

Egaña forteller at støttespillere av regimet og militæret har marsjert i gatene i Caracas denne uken – folk flest har holdt seg innendørs.

– Hva skal til for at du vil vende tilbake?

– Dersom María Corina Machado og Edmundo González Urrutia – som mange anser som den rettmessige vinneren av presidentvalget i 2024 – klarer å ta over styringen av landet, og jeg får muligheten til å bidra aktivt i gjenoppbyggingen, ville jeg gladelig returnert.

Egaña understreker at dette enda er usikkert, og tar et forbehold.

– Men hvis det ikke er mulig på kort eller mellomlang sikt, er jeg fornøyd med å være her i New York, og legge mye av innsatsen min i å prøve å organisere det venezuelanske miljøet her og bekjempe desinformasjon, eller mangelen på informasjon om vår kamp, forteller han og avslutter:

– Slik kan flere som ikke er kjent med det vi står overfor, støtte saken vår, vise empati med oss, og virkelig forstå hvor vi kommer fra og hvorfor vi føler det slik vi gjør.