
Matvarepriser
Stjeler på matbutikken: – Det er et fuck you til matvaregigantene
Studenter har stadig dårligere kjøpekraft, og matvareprisene øker. Studenten Peder løser trang studentøkonomi på en ganske ukonvensjonell måte.
Peder betaler alltid når han handler på matbutikken. Men han betaler ikke for alt.
– Jeg går alltid rundt med en totebag når jeg handler. Jeg legger de største tingene øverst, og legger dem på båndet når jeg skal betale. De mindre varene lar jeg ligge igjen i bagen.
Universitas omtaler studenten med falskt navn, på grunn av sakens ulovlige natur.
Han har en slags rutine på det. Når han storhandler går han fra butikk til butikk, og han unngår å handle for mer enn tre til fire hundre kroner på hvert sted.
– Jeg går først på Coop Extra, handler for kanskje tre hundre og stjeler for hundre. Så går jeg hjem og legger det fra meg, og går videre for å gjøre det samme på neste butikk. Jeg ender opp med å stjele kanskje 25 prosent av det jeg sitter igjen med.
Plutselig begynner Peder å le.
– Det er jo egentlig litt fucka. Dette er første gang jeg egentlig snakker høyt om det, ler han.
Det er jo egentlig litt fucka. Dette er første gang jeg snakker høyt om det.
«Peder»
Eier 97 prosent
Peder forteller likevel at han ikke har dårlig samvittighet for å stjele.
– De bryr seg ikke om meg, så hvorfor skal jeg bry meg om dem, sier han om matvaregigantene.
Med matvaregigantene, mener Peder selskapene som dominerer i den norske matvareindustrien: Coop, Rema 1000 og Norgesgruppen.
Norgesgruppen er den største, og eier butikker som Kiwi, Joker og Meny. De har en markedsandel på litt over 40 prosent, noe som vil si at de står for cirka 40 prosent av den totale omsetningen til matvareindustrien.
De bryr seg ikke om meg, så hvorfor skal jeg bry meg om dem?
«Peder» om matvaregigantene
Coop, med butikker som Coop Extra, Coop Prix og Coop Mega, er nest størst, og har en markedsandel på cirka 30 prosent. Rema 1000, eid av Reitan AS, ligger på litt under 25 prosent.
Til sammen står disse tre selskapene for omtrent 97 prosent av den totale omsetningen i den norske matvareindustrien. Den smale maktkonsentrasjonen fører til et dårligere utvalg og høyere priser for norske forbrukere. Det påstod regjeringen i sommer, da de la frem tiltak for bedre konkurranse i dagligvarebransjen.
Stoler ikke på matvareindustrien

På spørsmål om hvorfor han stjeler, svarer Peder at årsaken er ganske sammensatt.
– Det starta mest fordi jeg ville bruke mindre penger på matvarer. Men etter hvert har det kommet en slags politisk rettferdiggjøring for det.
Det er mange studenter som sliter økonomisk. Studiestøttens kjøpekraft har sunket med omtrent 20 prosent de siste 20 årene. Konsumprisindeksen på matvarer og alkoholfrie drikkevarer økte dessuten med 5,4 prosent fra 2024 til 2025. Studielånet strekker ikke til, og studenter som Peder sliter når matvareprisene øker.
Peder sier at han stjeler fordi han vil spare penger, men også fordi han syns at det ikke burde være så dyrt som det er. Han syns dessuten at det er litt gøy å stjele.
– Det er kanskje litt sånn fuck you tilbake til matvaregigantene, men det er mest fordi det har blitt så dyrt. Og så syns jeg at det er litt gøy. Jeg har alltid vært glad i spenning.
– Men det handler om det politiske?
– Årsaken var ikke nødvendigvis det politiske, men nå er jeg litt sånn, ja, fuck matvareindustrien. Den må reguleres.
Han forteller at han ikke stoler på matvareindustrien. Han kritiserer det han opplever som urettferdig prissetting og monopol.
– Det hadde vært noe annet å stjele fra en liten, selvstendig drevet butikk. Men jeg bryr meg ikke om de som har monopol på matbutikkene, kjøper opp alt og øker priser som de vil.
Vil ikke spise kjipe studentmiddager
Peder sier at han merker at prisene har økt, men at stjelingen ikke nødvendigvis handler om at han ikke har råd til mat i det hele tatt.
– Det handler om å få råd til å lage kule måltider. Jeg stjeler ofte krydder, sauser og sånne ekstra ting. De tingene er ofte små, så de er dessuten enkle å stjele.
Han forteller at han ikke syns at man skal måtte spise billige og stusselige middager, bare fordi man er student.
– Jeg vil gjerne slippe å spise sånne kjipe studentmiddager hele tiden.
Han påstår at prisene ikke trenger å være så høye som de er, og at studentene ikke burde trenge å begrense seg og bare spise den aller billigste maten. Han mener at det er matvarekjedene og ikke studentene som har ansvaret for å håndtere prisøkningen og gjøre det enklere for studentene.
– De burde ikke kunne øke prisene noe mer enn nødvendig. Prisene burde være det minste bedriftene kan kreve for å få endene til å møtes. Ikke så mye som folk er villige til å betale, et tall som bare fortsetter å øke, fordi folk jo må ha mat.
Kommer ikke til å slutte
– Hva skal til for at du skal slutte? Stjeling er jo ulovlig, og er dermed en ganske skummel vane å ha.
– Kanskje hvis jeg hadde fått masse penger. Men det er rart. Jeg vet ikke om jeg hadde sluttet hvis det skjedde. Det har kanskje blitt en vane.
Peder vet ikke helt om han vil slutte. Han forteller at han syns at det er unødvendig å betale så mye som man egentlig skal på matbutikken.
– Kanskje jeg hadde slutta hvis det kom en endring som gjorde at matvaregigantene ikke kunne prise varer basert på markedet og hva folk er villige til å betale. Det er jo mat, folk må ha det. Det er en prinsippsak å fortsette.