Stekt potet som sparegris

STUDERTE: Journalistkurs på Blindern

NÅR: 1961

AKTUELL MED: Norges mest leste forfatter og ekskludert fra Forfatterforeningen

– Jeg minnes i grunn veldig lite fra tiden på Blindern. Det kunne ikke ha gjort så veldig sterkt inntrykk på meg.

For godt over 40 år siden startet Frid Ingulstad på et kurs. Det var etter at hun hadde avsluttet jobben som sekretær for å være hjemmeværende mor. Hun syntes kontorarbeid var dønn kjedelig, mens det å lære noe nytt var mer spennende. Og etter valget om å bli hjemme, skulle hun bli en ivrig kursgåer. Da hun ble bedt om å bidra til å skrive jubileumsbok for korpset på Nordstrand, bestemte hun seg for å ta et journalistkurs, og havnet på Blindern.

– Jeg husker jeg lærte meg dette med overskrift, ingress og hvordan en artikkel bygges opp.

Selv om ikke kurset ga Ingulstad mersmak på å bli journalist, ga det henne likevel en større skrivekløe. Dette resulterte i at hun skrev et dikt om noe som hadde opptatt henne lenge, helt siden hun satt på kontor og lengtet etter å få være hjemme sammen med barna.

– Diktet var på rim og het «Jeg, en annerledes?» Jeg følte meg forskjellig fra andre kvinner fordi jeg ikke ønsket å gå ut i arbeid. Jeg syntes det var så viktig å være sammen med barna. Jeg husker et av versene gikk omtrent sånn:

«Jeg undrer meg og ser

mødre tigger og ber

vi vil ut og virke, realisere oss selv

et hjem gir ikke nok, skjønner dere vel.»

Diktet ble sendt og trykt i Morgenbladet. Ingulstad fikk lite tilbakemelding på hennes syn på kvinner i arbeid, men minnes godt en annen mor som ga henne ros for diktet.

– Hun sa at hun likte veldig godt det jeg skrev, og det betydde mye for meg å få høre dette fra noen andre.

Ingulstad påpeker at studenter i dag forlanger mer enn studentene i hennes tid.

– Veldig mange studenter i dag reiser jo mye. I min tid hadde ikke studenter penger til å dra til utlandet. Vi spiste stekt potet for å spare penger og vi var ikke så nøye med hvordan vi bodde.

– Kan du huske 8.mars det året du var på Blindern?

– Nei, men jeg husker veldig godt Kvinnedagen i 1975. Da tok jeg med mine tre egne barn og en niese på hytta. Da vi var fremme var det åtte kuldegrader inne i hytta. Minstemannen danset for å holde varmen. Jeg fikk ikke parafinovnen til å virke og da jeg hadde brukt opp en hel fyrstikkeske, spurte sønnen min: «Mor, må jeg danse jenka i hele natt?» Jeg ba datteren min på 16 om å gå til nabohytta for å få hjelp. Men hun protesterte og sa «ikke tale om at jeg ber en mann om hjelp til noe slikt på selveste Kvinnedagen!» Det ble til at de dro likevel, og vi fikk omsider hjelp. Det viste seg at jeg hadde glemt å skru på tilførselen.

– Har du noen gode råd til dagens studenter?

– Jobb hardt! Ikke tro at du får noe gratis. Mange tror det er lettvint å være forfatter, men det er søren meg mye hardt arbeid. Jeg har alltid trodd på arbeid og ser på gleden i det å jobbe. Vi har kommet inn i en litt skjev tankegang. Arbeid er en velsignelse.