Store skumle Blindern

HVEM: Martin Revheim, daglig leder på BLÅ og avtroppende leder for Kongsberg Jazzfestival

STUDERTE: Ex. phil ved UiO og sosionomutdannelsen ved HiO

NÅR: 1992-1996

STUDIEGJELD: – Nei, bodde billig og jobbet ved siden av studiene.

Martin Revheims førsteinntrykk av Blindern var ikke godt.

– Jeg ble skremt av hvor stort det var. Alle så tøffere og kulere ut enn meg. Dessuten fant jeg ikke ut av alt som skjedde der av film og musikk, det er jo masse tøft som skjer. Mitt dårlige inntrykk skyldes nok også at alle kompisene mine først begynte å studere senere. Jeg slapp militæret og var derfor først ut. Det ville vært veldig annerledes hvis jeg hadde tatt hovedfag der og kommet mer inn i miljøet, sier han ærlig.

– På tross av et dårlig inntrykk, hva er det beste minnet du har fra Blindern?

– Filmnatt.

Svaret kommer umiddelbart.

– Det var en ny og fin opplevelse å sitte i en mørk kjeller og se på film hele natta. Ellers var det gode enchilladas til 25 kroner, vet ikke om den meksikanske sjappa fortsatt eksisterer jeg. Utenom det var det et par bra fester på SV. Der fikk jeg et glimt av studietiden slik jeg romantiserte og drømte om at den skulle være.

På sosionomstudiet fikk Martin gjort alt det han ikke gjorde på Blindern og realiserte potensialet som student til det fulle.

– Jeg engasjerte meg i studentorganisasjoner og ble redaktør i studentavisa. Jeg syntes sosionomstudiet var kjempespennende. Jeg er kjempeglad for at jeg valgte akkurat det. En dag vil jeg igjen jobbe som sosionom, jeg trives utrolig godt som det.

– Hvorfor begynte du å jobbe med musikk da?

Det er ikke så stor skritt fra hva sosionomer jobber med. Musikken har alltid vært en hobby for meg. En klubb som Blå er respons på en mangel i byen. Jeg hadde selv et slikt behov, og satset på det.

Mens han gikk på Blindern var Martin på minst tre konserter i uka. Ofte alene fordi han gjerne hørte på litt annerledes musikk.

– Også spilte jeg i et visepopband, vi hadde blant annet konsert på studentfestivalen. Men jeg tror nok ingen husker oss. Vi var ikke spesielt dyktige, men det var mye glede, konstaterer han.