Akakia

Hver morgen sitter det en skjeggete mann bak en busk og ser på meg. Han har bygget en bolig av melkekartonger, og han har plantet to nakne føtter i jorden. Som havet beveger han seg hvert år noen få centimeter nærmere Universitetet.

I den russiske middelalderen fantes det en gruppe mennesker som ble kalt for «Guds narrer». De gikk barbente om vinteren. De oppsøkte bordeller og kroer, og de hånte og provoserte tilfeldige folk på gaten. Bare de selv visste at de var Guds utvalgte, og de delte ikke hverandres ensomhet med noen andre en Kristus.

Tanken var å sjokkere menneskene til frelse. I kirken opptrådte de også forstyrrende, avbrøt gudstjenester og skreik og hoiet. Spesielt Tsaren og biskopene ble utsatt for narrenes angrep.

Muligens fantes det blant de flere tusen hellige oppriktige gale. Dermed kunne man aldri helt sikkert vite om man foran seg hadde et galt menneske eller en hellig person.

Her om dagen så jeg en ny person sitte ved siden av den gamle mannen. Hun hadde tatt av seg skoene, og hun hilste ikke på når jeg gikk forbi. I går kom det en til.

En dag, når jeg har samlet nok melkekartonger, skal jeg ta av meg skoene og plante meg i bakken. Hoie på forbipasserende studenter, og forstyrre rektors taler.

I den bysantinske keiserens regalier inngikk alltid en akakia, en liten pose med jord, som skulle påminne ham om hans forfengelighet og maktens begrensing.

Vi har melkekartonger.