Bare et spill?

Der var han! Med det mørke håret og det mørke blikket. Hver morgen møttes vi, ikke for en lang stund, men for fem-ti gylne og glitrende minutter. Det var kort, men intenst. Og hver gang hvisket jeg:

– Ja! da jeg så det stramme ansiktet, løftet hake og det fakkelaktige blikket.

Han var fjern, men det var spenningen ved spillet.

Det varte bare noen uker. Første gang før jul – en daglig besettelse – før han ble borte. I mellomtiden var jeg usikker på hvor han befant seg, jeg tenkte at han gjorde seg klar. Og jeg tenkte på alle morgenene vi hadde hatt, på morgenene da jeg hadde sett ham snakke, på de skarpe setningene han spyttet mot dem han satt sammen med. De var alltid med ham... Jeg skammet meg litt, det er så. Tross alt var jeg en kikker, nesten en forbryter. Men samtidig var jo dette spenningen ved spillet. Så forsvant han som sagt.

Etter jul fikk jeg øye på ham igjen. Denne gangen virket han, om mulig, enda mer bestemt, enda fastere, enda sterkere. Nå møttes vi daglig. Jeg var livredd for å forsove meg, for ikke å rekke å se ham. For å ikke få vite hva han sa til de andre. Hver dag så jeg ham sitte omringet – de var en gjeng som diskuterte – av og til nokså skarpt. Det hendte faktisk at han mistet besinnelsen. Og selv om jeg syntes synd på ham da, når han knakk sammen foran de andre, må jeg innrømme at jeg frydet jeg meg på en litt ekkel måte. Det gav meg dårlig samvittighet, men samtidig var det nettopp det som var spenningen ved dette spillet: den mentale miksen av medlidenhet og skadefryd.

Med en slik blandet følelse traff jeg ham den siste dagen. Da jeg så ham, var han mørk i blikket. Men ansiktet hans var likevel stramt, og til tross for omstendighetene var han fortsatt sterk. Han fikk tjue år… «DØMT FOR OVERLAGT DRAP». Jeg brettet sammen avisen. Kastet den – fordi jeg visste hva det betydde: slutten på artiklene. Slutten på de spennende møtene våre.

For slik døden avslutter livet, avsluttet dommen denne rettssaksromanen. Men nå har jeg funnet en annen. Det finnes nemlig flere av dem. Spenning er avisenes spilleregel.